Hege Tørresdal

Når det er rett før håpløsheten sluker meg, er det så utrolig godt når venninner strekker ut en hånd og drar meg ut av tåkeskyen min. I går dro Kathrine meg med på lanseringen av Hellstrøms nye Chabli. Det ble deilig hvitvin, og nydelig sjømat. Jeg prøvde meg til og med på østers og miniblekksprut! Vi ble sittende å prate med utrolig mange spennende mennesker som jeg vanligvis aldri ville fått mulighet til, og det gjorde så godt! Så elsker jeg når jeg og Kathrine møtes, vi tar oss selv så lite høytidelig, og fjaser og koser oss! Så kan vi snakke til alle rundt oss får gnagsår i ørene, det er som vi aldri går tom for ting å prate om. Når klokken ble ett forsto ingen av oss hvor tiden var blitt av! Jeg angrer ikke et sekund for at jeg kastet meg rundt å ble med, jeg er fast bestemt for at spontanitet forlenger livet! Og en god vin er ikke feil det heller..

Og gjett hva, i går klippet jeg for første gang i livet mitt ordentlig lugg! Goldwell sørget for at jeg fikk tilbake den deilig, kalde fargen på håret mitt, og en dypere farge i røttene før vi ble enig om at jeg skulle prøve å klippe lugg. Og det var jo dagen for spontaniteter, så jeg kastet meg ut i det! Nå kjenner jeg meg såvidt igjen i speilet, og er fortsatt litt skjelven. Hva synes dere? 

See miniblekksprutenm da! nam :P

(Smykke og ringer fra Bik Bok) 

Det er søndag morgen, og jeg har enda til gode å komme meg opp av senga. Jeg har lukket opp vinduet, åpnet persiennene, ligger under den varme dobbeldyna mi og lytter til alle dem som har startet dagen. Jeg liker å ligge her, det gir meg en trygg ro i kroppen. Du vet, en slik varm, god følelse som får hjertet til å dunke rolig. Det er godt å ha en slik stund før dagen virkelig begynner. Ekte kvalitetstid med meg selv før hverdagen innhenter meg. Ekstra godt er det når jeg har lagt bak meg en god dag, når jeg kjenner på hele kroppen og humøret at gårsdagen var fylt med herlig positivitet og vakre mennesker. Det gjør godt å smile innvendig, tenk om jeg kunne våknet hver dag og gjort nettopp det.

Ønsker dere en skjønn søndag, dediser den til deg selv! Det skal jeg gjøre. 

En av mine elskede, Instagram collager:) Jeg bruker PicsArt appen for å lage disse! 

Så kom jeg plutselig på at jeg ble spurt om å legge ut hvor klærne mine er kjøpt, det til tross for at dette ikke er noen mote/outfit blogg. Her har jeg på meg topper dra Bik Bok (er og blir en Bik Bok lover) og hadde du faktisk sett shortsen min er den fra Gina Tricot:P

Jeg har hele uken planlagt at jeg skal sette meg ned å skrive et langt og utfyllende innlegg om hvor fantastisk supermat er. Men som alltid når jeg setter for høye krav til meg selv, ender det opp med at jeg gir opp før jeg har begynt. Derfor velger jeg heller å skrive noen ord, så kommer det mer etterhvert! Forrige helg var jeg nemlig så heldig å få besøk av verdens herligste storesøster, May helen. Det er hun som har presentert meg for dette fantastiske supermat-konseptet. På søndagen tok hun meg med på supermatseminar på hotell Bristol, en fantastisk og lærerik opplevelse! Her ble jeg inspirert til å ta vare på meg selv og egen helse, og ikke ta til takke med bra nok.. Jeg vil jo ha super helse! Innlegg fra fantastiske mennesker som Mia Gundersen og polfarer Aleksander Gamme ga meg også en slik varm, og gjenkjennende følelse som ga meg styrke og håp på samme tid. Jeg skal jo komme meg dit jeg også, der hvor jeg aksepterer meg selv og elsker de utfordringene livet kaster mot meg! 

Jeg vet at jeg må være forsiktig, at jeg må trå varsomt når det gjelder nye ting. Det å bevare en balanse, og ikke la det utvikle seg til å bli en ny avhengighet i livet mitt. Men jeg er bevisst på det, og ønsker å bruke supermaten til å gi meg det overskuddet jeg mangler i hverdagen. Mat er vanskelig, uansett hvordan jeg vrir og vender på det, og jeg får sjelden i meg det jeg trenger av næringsstoffer, vitaminer og mineraler. Men med supermat våger jeg, selv om det inneholder kalorier. Jeg drikker nå supershaker morgen og ettermiddag, og sørger slik for at kroppen alltid har det den trenger og enda mer. Dette krysser jeg fingrene for at i sin tur vil spille inn på den mentale helsen min. Kanskje er dette akkurat det som trengs for at jeg skal slippe de største nedturene. Og om det ikke fungerer, så ja, da har jeg nå hvertfall prøvd! Jeg kjøper min supermat hos trygge og kunnskapsrike forhandlere som Josefines hudpleie i Haugesund eller supernatures butikker her i Oslo. Og for deg som føler du trenger noe mer for å komme deg gjennom hverdagen, kanskje du sliter med et svakt immunforsvar eller dårlig søvn.. Supermat er virkelig en fantastisk, unik kilde til det mest næringsrike naturen har å by på av mat. Ta en titt på supernatures hjemmesider HER! 

Etterlengtet søsterkos <3

På seminaret fikk vi servert deilig raw food med supermat ingredienser! 

Disse produktene bruker jeg nå daglig:

I tillegg til disse tar jeg også ren Hawaiian spirulina. Jeg lager shaker hvor jeg blander pulver med eplejuice, og det smaker overraskende godt! Mer informasjon om produktene finner dere på http://www.super-nature.no/  Jeg tenker også senere å lage et mer utfyllende innlegg om nettopp virkeområdene til de ulike produktene, og min erfaring med dem! 

Bare spør hvis det er noe du lurer på, så skal jeg svare etter beste evne:) 

En supergod natt til herlige dere <3

Jeg, sammen med mange av dere der ute, elsker å reise. Og oppleve verden gjør noe med meg, det føles som om barnet i meg får komme til. Det bekymringsløse, nysgjerrige barnet som lever her og nå. For det er nettopp det å reise handler om. Senke skuldrene, la bekymringene ligge igjen hjemme; og bare nyte. Her har jeg samlet noen innlegg jeg har skrevet fra turer jeg har vært på de siste årene. Er det noe du lurer på, bare spør! Jeg elsker å dele erfaringer fra den O´store verden :)

Thailand i mitt hjerte <3:   Dette er fra min siste tur til Thailand, mars/april-2012

Au revoir, Vietnam...:  Dette er et innlegg fra når jeg dro fra Ho Chi Minh i sør, til Hanoi i nord sommeren 2011

Rapporterer fra Vietnam:  Dette er fra samme turen, Vietnam sommeren 2011

I`m back!!!:   Her får dere høre om øyhopping i Thailand. En tur jeg var på i april 2011

Fremme omsider:  Også her skriver jeg om Thailandturen, men med fokus på slumområdet i Bangkok.

Gresk ferielykke:  Dette er et gammelt innlegg fra da jeg var på øyhopping i Hellas sommeren 2010. 

Jeg er stolt, men sliten. Skole, terapi, trening, skole, terapi, trening. Og mat, mat ligger som en summing i bakgrunnen uansett hva jeg holder på med. Jeg prøver å mestre alt, har så inderlig lyst til å få det til. Men døgnet har bare så mange timer, og hodet har ikke plass til mer. Jeg prøver så hardt, men føler likevel jeg står på stedet hvil. Om energien bare kunne plasseres akkurat der den trengs, istedenfor at jeg kaster den bort på å planlegge og bekymre meg over hva jeg skal gjøre og hva som skal skje. Det er bare tirsdag, og i morgen må jeg være klar til å kjempe videre. Behandling, skole og trening. Det er tungt å dra videre fra behandling og rett på forelesning. Når jeg nettopp har diskutert de tingene i livet mitt som er aller mest utfordrende, er det litt av en omstilling å skulle gå rett inn i en sosial setting og være student-Hege. Men det går, og jeg greier det. Det er det jeg må fokusere på, de tingene jeg faktisk mestrer. Så om jeg ikke har greid å fullføre det skolearbeidet som resten av klassen har, og om jeg ikke engang har greid å bli tynnere, så føler jeg likevel at jeg har mye å være stolt over. For jeg er jo faktisk et bra menneske som gjør det beste jeg kan! Og jeg kan ikke bruke andre mennesker som en mal på hvor mye jeg skal orke. Jeg er meg, og livet mitt er det jeg som definerer hva som er riktig. Så det så. 

På vei til skolen.

-Hege-

Jeg sitter hjemme i senga og har tusen følelser jeg ønsker å sette ord på. Men følelser og ord er ikke det samme, uansett hvor hardt jeg prøver vil ordene aldri greie å fange akkurat hva som foregår inne i meg. Følelser lever sitt eget liv, de følger sine egne regler på tross av fornuft og rasjonalitet. Jeg kan si at jeg er sliten, men det vil aldri kunne dekke den følelsen av utmattelse som fanger meg etter at spiseforstyrrelsen har vist seg med all sin vrede. Jeg kan si at jeg er sint, men det vil ikke være beskrivende for den frustrasjonen som brøler inne i meg når jeg ser meg selv i speilet. Jeg kan si at jeg føler meg mislykket, men det vil aldri kunne dekke følelsen av motløshet som sluker meg når jeg har gitt alt jeg har av viljestyrke og krefter, men likevel ikke kommer i mål. Så nå sitter jeg her i senga, og er tom for ord. På en annen side er det vel kanskje greit slik, jeg ville aldri at noen andre skulle kjenne de følelsene som river og sliter i meg. Dette er min kamp å kjempe. 

Tenk om livet alltid var like vakkert og klart som regnbuen. Det hadde vært herlig, det. 

-Hege-

Klokken nærmer seg to, og jeg er lys våken. Onsdagen er gruppebehandlingsdagen, og i dag tok det ekstra energi å være tilstede. Kanskje nettopp fordi jeg er inne i en periode hvor jeg utfordrer meg selv, der jeg har vågd å slippe litt av kontrollen. Det gjør meg livredd. Det føles litt som å skulle gi opp et prosjekt som jeg har jobbet så utrolig hardt for å fullføre, det blir et altoppslukende nederlag. Det er som jeg har løpt til jeg har kjent blodsmaken i munnen, men likevel aldri kom meg over målstreken. Skal jeg nå snu å løpe tilbake til start igjen? Jeg blir forvirret, sliter med å finne meningen og håpet. Et tall har så lenge vært et mål på hvor lykkelig jeg tillater meg å være, og nå må jeg plassere lykken et annet sted. Er livet nok i seg selv? Har jeg ikke funnet det jeg letet etter tidligere, hvor skal det plutselig dukke opp nå? Det sitter en følelse inne i meg, et slikt brennende ønske om å leve det livet som var ment for meg. Det er noe mer der ute, noe jeg ikke har oppdaget ennå, det må det være. Jeg sovnet etter behandlingen i dag, utmattet. Det koster å være tilstede. Kroppen nekter å la meg sove nå. Derfor ligger jeg her da, stirrer i taket og tenker på fortiden og fremtiden selv om jeg vet så godt at jeg burde leve i nuet. 

Solskinn utenfor Gaustad

Dagens terapeutiske kunst

-Hege-

Nå er jeg tilbake i moderlandet etter skjønne dager på den engelske landsbygda. Det gjør så godt med litt kjærestetid, det blir liksom litt ensomt her hjemme i leiligheten min i lengden. Jeg krysser fingrer og tær for at Joe får fikset seg en jobb i løpet av sommeren, og at vi endelig skal få bo i samme land. Det blir herlig det:)  Det blir ekstra mange sommerfugler i magen når vi sees så sjelden, så det ahr selvfølgelig sine positive sider også. Likevel er vi klare for å tilbringe hverdagen sammen, kunne handle sammen, gå tur i parken med Emma og kose oss hjemme på sofaen. Det er rart hvor mye man kan lengte etter disse tilsynelatende trivielle tingene når hverdagen er nettopp det stikk motsatte. International love, som han så fint kaller det ;) Her er et lite knippe bilder fra en skjønn helg med kjæresten! (Og jepp, jeg er jo blitt helt rå på disse collagene! :P )

<3 Hege <3

Gjett hvem som har blitt hekta på Instagram! Meg, ja. Det er liksom en søt, liten verden fylt med vakre bilder av alle livets nyanser. Jeg kan sitte å blad gjennom glade snap shots fra hele verdens større og mindre kroker! Tekniske ting har aldri appelert til meg, jeg mangler liksom forståelse for hvordan det hele fungerer. Så blir jeg lett overveldet over alle mulighetene som finnes, og det ender opp med at jeg kapitulerer før jeg i det hele tatt våger å starte. Men Instagram, ja, det er et så gripende lite univers at jeg ble som nyforelsket med det samme! Jeg har foreløpig vært litt mer opptatt av å smugtitte på andre, enn å poste egne bilder, men det skal selvfølgelig ta seg opp etterhvert som jeg har sugd til meg litt insirasjon. Nå har jeg lastet ned en PicsArt app slik at jeg kan lage fine collager i tillegg. Må bare øve meg litt først. Så har jeg skaffet meg denne spennende Screenstagram tingen som gjør at alle de fine Instagrambildene brukes til en slik en søt screen saver! Av og til er det ikke så mye som skal til. Lykkeliten <3

Følg meg da vel? Du finner meg på Hegetorresdal 

Har postet et par bilder allerede, men watch me, I`m just getting started :P 

1: Japanske kirsebærblomster.. Endelig blomstrer de, og jeg elsker det! 2: Jeg dro til Vietnam 23. juli i fjor, så jeg fikk liksom aldri virkelig lagt ned blomster å sørget over det som skjedde. Derfor tok jeg med meg vakre roser og hadde en liten minnestund nede ved Tinghuset denne uken. 3: Jeg kom frem til England sent i går kveld, derfor unnet jeg meg selv å sove litt ekstra lenge i dag.. 4: Terapeutisk kunst på Gaustad. Det er laget av meg, ikke en 4-åring. 

Fred ut

Hege

I går var en deilig dag!! Etter en kjapp treningsøkt og en god tur med Emma, var det duket for kosedag med frøknene. Og jentene vet å kose seg. Vi varmet opp med meksikansk mat og corona på Fridays, før vi smått fnisne bevegde oss videre på shoppingtur før vi rundet av økten med jordbær og champis hjemme hos meg:)  En kjapp tur i dusjen, og vi var klare for runde to. Kaffe og Baileys, pyntekos, gamle og nye slagere og enda mer fnising. Og nei Victoria, jeg velger å ikke utdype en viss drikkelek som faktisk var verdens teiteste. Og det sier jeg ikke fordi jeg tapte(...)  Selv om jeg våknet med en hamrende hodepine, smiler jeg likevel. For hvet du hva? Endelig har jeg kommet meg dit i livet mitt der jeg våger å slippe mennesker inn. For hver dag som går, blir jeg flinkere på å la vennene mine komme nærmere. Det er lov å gjemme seg bort av og til, men når det blir normalen har det gått for langt. Derfor får jeg en slik deilig mestringsfølelse når jeg våger og orker å ta initiativ til sosiale settinger. Så blir jeg så ufattelig glad når jeg ser at selv om jeg har skyvd mennesker fra meg så ufattelig lenge, så er de der fremdeles. De har ikke gitt meg opp, men tar imot meg uten og dømme. Venner og familie er virkelig den største lykke i verden. Når jeg våger å stole på at de er glad i meg for nettopp den jeg er, greier jeg endelig og slappe av og glede meg over alt de tilfører livet mitt. Shit, jeg er bra heldig!!

Victoria, Emma og meg i farta!

Skjønneste Renate, Victoria og Zeynep

Meg og goe roomien min, Zeynep

Endelig fikk vi brukt de fine Ritzenhoff champis glassene mine!

Åss to, Lenate <3

Klar for å gjøre Oslo utrygt:)

-suzz og klemz-

I dag har det foregått en intens drakamp inne i hodet mitt, hvor det er jeg selv som drar i begge retninger. Jeg begynte dagen med et godt gjensyn med resten av gruppen og behandlere. Jeg fortalte om gårsdagen med stolthet og besluttsomhet i stemmen. Jeg forklarte at jeg var klar for å ta et skritt videre, våge mer enn har gjort tideligere. De smilte med øynene, slike ekte og støttende smil. Det er bare innenfor disse fire veggene de virkelig forstår hvor mye det krever av styrke og utholdenhet å gjennomføre noe slik. Og bare her vet de virkelig hvor skremmende det er. I løpet av dagen begynte mitt nyervervede mot å leke gjemsel. Kaloriene sniker seg innpå meg, og kjenner at alle kiloene jeg fryktet i går, er tilbake. Jeg får lyst til å løpe, løpe til jeg ikke har noen krefter igjen. Så kan jeg legge meg å sove, for når man sover trenger man jo ikke å spise. Men hvordan skal jeg bli frisk om jeg ikke spiser? Tankene spretter som ping pong baller rundt i hodet, frem og tilbake, for og imot. Hvorfor greier jeg ikke å ta en avgjørelse og holde meg til den? Hvorfor kan jeg ikke bare forholde meg til mat slik som et normalt menneske? Mat trenger man for å leve, punktum. Faen, jeg vil greie det. Jeg dropper løpeturen, og planlegger kveldsen jeg skal spise med Heidrun. Det hjelper å spise sammen med noen, da er det verre å lure seg unna etterpå. Så føles det tryggere å se hvor mye andre spiser og så rette seg etter det. Jeg kom meg gjennom dagen. Langt fra knirkefritt, men jeg må jo gi rom for forbedring.. ;) Kanskje gir sengen etter i natt, kanskje bryter den sammen av all den ekstra vekten. Men kanskje kommer jeg meg gjennom natten og våkner med ny kampvilje i morgen:)

God natt, skjønne lesere <3

Har lagt fin, fin neglelakk i kveld:) Jeg trenger de distraksjonene jeg kan få.

Heidrun koser seg med Emma min <3 Kvelds og filmkos var akkurat det jeg trengte! Du er go, snuppemor :*

-Varm klem-

I dag er jeg sterk, jeg kjenner at håpet og besluttsomheten bruser i kroppen. Det er denne følelsen jeg har ventet på så altfor lenge, at jeg endelig skal våge å prøve. For det er ikke enkelt, uansett hvor stort ønske jeg har hatt om å bli frisk, har ønske om å bli tynnere vært sterkere. Tanken på å gi slipp på det målet har fått hjertet til å rase og angsten til å stramme taket. Likevel har jeg visst at dette er en avgjørelse bare jeg kan ta. Behandlere, familie og venner kan øse meg med kjærlighet og støtte, men til syvende og sist er det ene og alene meg det ligger på. Frykten for at jeg aldri skal greie å samle mot til å prøve, har gjort meg kvalm, livredd og sint. For fornuften og følelsene spiller sjelden på lag. På ferie vågde jeg, jeg utfordret vanene mine, og støttet meg på reisefølget mitt. Spiste de, prøvde jeg også å spise. For det må jo være greit? Med årene har jeg mistet forståelsen av hva som er normalt. Med kaloriene kom også energien, og med energien minsket behovet for overspising og oppkast. På ferie greide jeg å senke skuldrene og utfordre meg selv. Det føltes som om andre regler gjaldt på denne siden av jorden, og jeg følte meg lykkelig. Når det nærmet seg hjemreisen kjente jeg at vekten steg i en stupbratt kurve. Kaloriene kveilet seg rundt kroppen min og gjorde det vanskelig å puste. Tanken på å nærme seg en vekt føltes som et mareritt, jeg så for meg pilen rase rundt til vekten omsider ville gi opp og eksplodere. Derfor gruet jeg meg ekstra da jeg skulle til Tori, legen min på Gaustad, nå i dag. Tori vil alltid veie meg, og i dag var inget unntak. Jeg ble irritert, sint og frustrert. Forstår hun virkelig ikke hvor jævlig det er, vet hun ikke at tallet som dukker opp vil ødelegge meg? Jeg ville at hun skulle gi meg litt tid, noen uker med kontroll og trening før jeg våget meg oppå igjen. Jeg gråter, men overgir meg. Så skjer det noe, jeg trodde det ikke med det samme. Kunne det stemme, veide jeg det samme som før jeg dro?? Det er langt fra drømmevekten, men likevel har tre treningsfri uker og fråtsing i mat ikke gitt noe utslag! Jeg rister på hodet og smiler, kunne det virkelig være sant? Jeg fylles med en slik varm og god følelse, kanskje kan jeg tillate meg å slakke på tøylene. kanskje skal jeg våge å gi slipp på noe av kontrollen. I dag fyltes jeg med nytt håp, og endelig våger jeg å leke med tanken på å spise normalt. Jeg føler meg klar for å ta enda et skritt i riktig retning, og det gjør meg så ufattelig stolt!!

Etter at jeg hadde veid meg, fant jeg ut at det var Emma aka tjukka sin tur. Jeg ser dobbelmoralen i at en spiseforstyrret frøken kaller hunden sin for tjukka, men etter og ha vært på fat camp hos mormor og morfar er det ikke til å komme bort i fra at hun er blitt litt brei over hekken ;) Hele 7 kilo var hun oppe i! Tori slo likevel fast at hun så normalvektig ut. Vel, vel, det er godt en av oss har et avslappet forhold til mat :P

 Meg og beste mammaen min <3

Tjukka mi ute i snøen ;)

 -Knuseklem-

På fredag dukket mamma og pappa opp på døren med en spesialleveranse: Emma min <3 Det var vel deilig å få den lille solstråla mi hjem igjen, etter en altfor lang ferie hos mormor og morfar. Litt rundere i kantene, men fortsatt like skjønn. Helgen har vært tidenes mest effektive, når mor og far er i hus blir ting gjort, og det er deilig å kjenne at den samme effektiviteten smitter over på meg. En shopping runde, et ikeabesøk og en totaloverhaling av leiligheten senere, er jeg storfornøyd! Ikke nok med det, har jeg med tungt hjerte greid å sende avgårde 10 svartsekker med klær til mine sultende søstre på vestlandet. Det har gjort godt å få renske litt opp i ting jeg har samlet på altfor lenge, jeg har alltid hatt problemer med å gi slipp på fortiden. Om det er følelser, tanker eller materielle ting som assosieres med øyeblikk i livet mitt jeg gjerne vil ivareta. Men i denne helgen var jeg klar for å ta et lite oppgjør med det som har vært, det er på tide å vende blikket fremover. Det som har vært vil alltid ligge der, men det er på tide å leve her og nå. Denne uken håper jeg å bringe med meg den besluttsomheten og styrken i behandlingen og hverdagen. For greier jeg å fokusere på nuet, så føles alt litt mindre håpløst. Greier jeg meg gjennom akkurat denne dagen, så er jo det fantastisk! Håper det er flere enn meg som har hatt en helg som har gitt dere mening :)

Midt i ryddeprosessen :)

Ikea-kos <3

Bilen ble mildt sagt fylt opp etter shoppingturen, stakkar mamma fikk jo nesten ikke plass baki der ;/

En pause i bakken :)

Pappa i full gang med det han både kan og liker best: fikse ting. Her står scooteren min for tur.

Se så koselig det ble!

-Hege-

Endelig kan vi omgi oss med farger igjen! Det nærmer seg sommer, og for hver dag som går blir trærne grønnere, blomstene spretter frem og butikkene fylles opp med friske herligheter! Jeg elsker energien fargene bringer med seg. Om det er en knall gul løvetann eller en tilfeldig forbipasserende fargeklatt, kjenner jeg at jeg bare må smile. Det er jo så vakkert! Hvorfor tar vi egentlig ikke med oss fargene inn i vinteren når vi trenger dem som mest? Jeg tror kanskje det er min forkjærlighet for farger som gjør at jeg har forelsket meg så dypt i Thailand. Her spares det ikke på virkemidlene. Blinkende lys, fargerike lanterner, og et sammensurium av dilldall som man egentlig ikke trenger, men som er så utrolig aritg å se på! Så smiler thaiene ustanselig, og et smil varmer så utrolig <3 Skulle ønske at vi her hjemme også ikke var redde for å skinne litt mer, at vi tenkte mindre på hva andre skulle tenke og mene om oss og badet i det som anses som anderledes og kanskje litt sært og rart. Jeg har lyst å spraylakkere hele byen i alle regnbuens farger, plante blomster langs veikantene og gjøre det obligatorisk og smile til fremmede. Så skulle jeg så gjerne ønske at jeg kunne sende opp fargerike raketter på en helt vanlig dag, de er jo så fine å se på!

I Bangkok hadde de et hav av artigheter til mobilen:) Litt mindre utvalg for min Samsung Galaxy 2 enn for I phones, men jeg fant meg likevel en grønn herlighet med polka dots!

Jeg ser at Thailand har en åpenbar fargefordel med det turkise vannet og evig blåe himmelen.

I Thailand får man til og med male seg med vakre farger i ansiktet :)

-Fargesprakende klem, Hege-

I går kveld landet jeg trygt i Norge etter to herlige uker i mitt ferieparadis: Thailand. Jeg har prøvd å blogge der borte, men nettilgangen har vært såpass dårlig at ingen bilder lot seg laste opp. Derfor har jeg ventet helt til nå for en endelig oppdatering. Det har gjort så godt med disse ukene, jeg har i mye større grad enn jeg noen gang kunne håpet på greid å legge det som er vondt hjemme i Norge. Det har vært som en ferie fra destruktive tanker og innarbeidede rutiner. Når en er ute å reiser, spesielt når det er på helt andre siden av jorden, har en ikke noe annet valg enn å bryte opp det mønsteret en gjerne går seg fast i her hjemme. Det er så langt borte, at jeg føler at jeg havner i et paralellt univers hvor jeg kan tillate meg selv å senke skuldrene og bare være for en stund. Og når en reiser med mennesker en stoler på og respekterer, føles det litt trygt å henge seg på dem og deres rutiner. Når de spiser, må det vel også være greit om jeg gjør det? Jeg har følt meg mer normal enn jeg har gjort på lenge, det har gjort godt å kjenne på at jeg virkelig kan. På samme tid slår frykten og følelsen av utilstrekkelighet meg som et knytteneveslag når jeg kommer hjem.  I over to uker har jeg gitt slipp på kontrollen, hvordan skal jeg greie å kompensere det? Eller enda vankeligere, hvordan skal jeg dempe ønske om å kompensere? 

Selv om jeg sitter litt forvirret og ensom hjemme i leiligheten min nå, varmer jeg meg likevel på alt det gode jeg har opplevd. Det har vært en slik magisk tur, den har vært et utrolig viktig avbrekk i en hverdag fylt med indre og ytre kamper, og et evig jag mot å bli frisk. Det har gjort godt å flykte litt fra følelser og terapi, og være et sted hvor ingen kjenner meg eller min bakgrunn. Her er noen bilder fra mitt ferieparadis <3

-Tropeklem fra Hege-

Denne uken har gått i ett, det er min eneste unnskyldning for at jeg ikke har fått blogget. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til annet enn å utføre mine daglige oppgaver. Men det har vært en innholdsrik uke, en slik uke som vil prege livet mitt i lang tid fremover. Utrolig mye spennende har skjedd, som jeg skal fortelle dere mer om senere:) Tirsdag morgen dukket Hilde min også opp på døren, sånn helt ut av det blå. Hun måtte nærmest stave det for meg at hun var kommet på overraskelsesbesøk før jeg faktisk trodde henne. Tenk at hun hadde satt kursen fra vestlandet kun for min skyld! Herligere overraskelse finnes ikke. Og slike øyeblikk gir meg virkelig troen på at jeg betyr noe for menneskene rundt meg!

I morgen setter jeg, Marita og Renate kursen mot Thailand.. Jeg kan ikke tro at dagen endelig har kommet. Jeg har gått og gledet meg i en hel evighet, og plutselig skal vi avgårde. Sommerfuglene bakser rundt i kroppen min, og jeg går konstant med et lurt smile rundt munnen! Det skal bli godt med en ferie fra jaget her hjemme, noen uker med pur velvære og en sårt etterlengtet tilførsel av D vitaminer:) Det er derfor alt er verdt det, det er disse stundene jeg lever for. Hver gang jeg reiser meg igjen er det nettopp viten om hvor godt er å være lykkelig som driver meg. Jeg sre frem til lykkelige uker..

I kveld har jeg og Renate farget brynene våre, er vi ikke vakre vel ;)

Har skaffet meg den herlige solserien til Goldwell, så holder håret mitt seg friskt og vakkert i sola!

Ansiktet mitt trenger også litt ekstra pleie når solen og saltvannet tørker den ut. Da er det Doktor Babor som gjelder! Ingen over, ingen vedsiden <3

Jeg og Hilde mi koooser oss i sola!

Jeg og Hildemor koste oss litt ekstra med ost, kjeks og deilig hvitvin:)

Thailand, here we come!! 

-Hege-

Den siste natten i England, bestemte jeg og Joe oss for å tilbringe i storbyen, nærmere bestemt Liverpool. Flyet mitt hjem til Norge gikk nemlig her fra, og det gjorde godt å bare kunne være oss to en liten stund. Så da avsluttet vi en allerede komplett og oppbyggende uke med boblebad, basseng, steambad og sauna, etterfulgt av en deilig tur ut på restaurant. Det gjør godt å være lykkelig <3 Jeg har hørt at en person som sliter med depresjoner når de snakker et språk, kan føle seg helt frisk når de snakker et annet, og gjerne befinner seg i det landet. Det høres absurd ut, men forskning viser at det stemmer. Kanskje engelsk er mitt lykkespråk :)

 Glad sangen!!

-Hege-

Det nærmer seg slutten på mitt Englandsopphold for denne gang. Det finnes ikke ord for hvor godt det gjør å være et sted hvor du er omgitt med dyr fra alle kanter. Jeg vet ikke helt hva det er med dyr, men de har alltid gitt meg en slik godfølelse i kroppen. Det er kanskje derfor det også har gjort så utrolig godt å ha Emma i livet mitt. Jeg skal ikke psykoanalysere for mye rundt bakgrunnen til nettopp hvorfor jeg finner en slik god ro når jeg har dyr rundt meg, men slik er det. Når jeg på samme tid får cruise rundt i traktor med mannen i mitt liv, så føles det som om ringen er sluttet. Jeg kan forestille meg et liv her i fremtiden, et sted jeg kan finne fred med meg selv og det livet jeg lever. Etter noen deilige dager på landsbygda i south yorkshire, setter vi kursen mot Liverpool. Der skal vi kos oss på spa hotell til i morgen. Da bærer det nemlig hjemover til Oslo. Helgelykke <3

-Hege-

Det er fantastisk å kjenne hvor godt det gjør å gjemme seg bort på den engelske landsbygda. Jeg våkner til lyden av rauting og duften av kumøkk. Jeg åpner gardinene og stirrer på jorder så langt øyet kan rekke, og ser to gjess som går og vagler tilfreds rundt i bakgården. Det første som møter meg når jeg går ut dørene, er tre overivrige gårdshunder som kjemper om oppmersomheten. Kanskje en byungdoms største mareritt, men for en bygdejente som meg selv er dette selve livets glasur. Det gir meg en slik komplett følelse av lykke og ro, og jeg ser for meg at det er nettopp et slik sted jeg trenger for å finne tilbake til gleden av å bare være. I storbyen kan det av og til føles som om livet konstant står på fast forward, alt skjer på en gang og jeg greier bare å plukke opp en brøkdel. Er det rart en går med en kronisk følelse av å være utilstrekkelig? Her på landet flyter tiden behagelig forbi, litt som en klukkende bekk ute i marka. For første gang på lenge kjenner jeg at jeg puster. Ikke hektisk og panikkslagent, men rolig og behagelig. Jeg lukker øynene og prøver å gjenskape bildene i hodet mitt, for jeg vil så gjerne kunne hente dem frem når angsten kommer snikende. 

haha.. Ordentlig fjortissmask på kinnet <3

Ivrige Bob:)

-Hege-

Hver gang jeg blir satt tilbake, når mennesker skuffer meg eller jeg skuffer meg selv, greier jeg å vri å vende på det slik at det handler om kroppen eller utseende mitt. Jeg blir flau når fornuften bryter gjennom, og føler meg som et overfladisk og selvsentrert menneske. Men mestrer jeg ikke det hverdagen forventer av meg, kommer tankene mine alltid frem til samme løsning; hadde du vært tynnere, ikke minst penere, hadde ikke dette her skjedd. Slik har vekten min blitt en definisjon på hvor lykkelig jeg er, og ønske om en drømmevekt har blitt det samme som et ønske om å bli lykkelig. På samme måtte kan jeg fysisk se meg selv vokse i situasjoner hvor jeg blir såret, eller har det vondt. Er jeg blitt behandlet dårlig nok, føles det som om jeg triller ut av rommet etterpå. Fornuften roper at det hele sitter i hodet mitt, men spiseforstyrrelsen skriker enda høyere. De siste ukene har det føltes ekstra slik, at jeg triller fra sted til sted. Jeg prøver det jeg kan for å senke skuldrene, puste rolig og la de gode følelsene slippe til. I dag føles jerngrepet litt lettere og jeg kjenner klumpen i magen er blitt litt mindre. Kanskje er det fordi jeg har kommet meg til England, og kjæresten er der for meg og bekrefter at jeg er bra nok. Jeg blir stolt når jeg gjør fremgang og krysser fingrene for at det varer :)

-Hege-