Jeg går ut i hjertestreik

Hjertet er en lur, liten dunkende ting. Selv om jeg forteller meg selv at jeg har full kontroll over hvor hardt jeg lar det banke, så finnes det ingen tvil om hvem som sitter med den egentlige kontrollen. Plutselig galopperer det avgårde, som en fullblodshest over blomsterenger. Og da er det for sent, på få sekunder har det pumpet lykkemolekyler rundt i hver eneste lille del av kroppen. Da er det bare å ta bena fatt, kanskje finnes det en mulighet for at jeg greier å ta igjen forspranget. For det kommer et tidspunkt i livet der erfaringer veier tyngre en hjertet slår. Det har aldri vært min sterkeste side å la fornuften få siste ordet, og det er kanskje nettopp derfor den taper kappløpet gang på gang. Det er ikke enkelt å ta igjen et hjerte i full galopp om man ikke har trent på en stund. I dag setter jeg foten ned og tar kontrollen over min egen lykke. Fordi jeg fortjener intet mindre enn uforbeholden kjærlighet.

Et lite dryss av bilder fra sommeren min så langt

 

Why do I always have to leave the only one I'll ever need?

 




Klar for et nytt kapittel :)

Det sies at når en dør lukkes, åpnes en annen. Ok, nå er døren lukket så da er det vel bare å vente. Det er rart hvordan man utsetter slike avgjørelser i all evighet, i frykt for hvordan man skal håndtere de følelsene som dukker opp. Jo lenger man venter, jo lenger ned i gjørma havner man. Da må man ta bena fatt før man sitter bom fast. Det er et blodslit, men så defintinvt verdt det når det kommer til stykke. Tror jeg. Det er i slike øyeblikk man virkelig får ta i bruk det man har lært, for å havne ned i dypet er ikke et alternativ. Jeg omgir meg med for mange vakre mennesker og ting til at jeg kan la det skje, ikke igjen. Derfor fyller jeg tankene og dagene med de tingene jeg vet gjør meg lykkelig. En jobb som jeg elsker, mennesker som betyr alt for meg og musikk som får hjertet til å dunke hardere. Så har min herlige storesøster presentert meg for noe som har vært utrolig viktig for meg den siste tiden; yoga og mindfullness. Med fokus på øyeblikket, med alle de sanseinntrykkene som følger med, greier jeg i korte perioder å få fri fra tankekjøret. Det er en slik befriende følelse, det gir meg håp og tro på at alt er mulig. For jeg vet, inni meg et sted, finnes det superkrefter som bare venter på å få utfolde seg.

 

Forrige uke var jeg innom fantastisk flinke Nina på Goldwell. Hun sørget for at håret mitt ble superfresht! Går alltid ut der i fra med et smil rundt munnen, det har ikke skjedd en gang at jeg har blitt misfornøyd. Ingenting slår de fine fargene og deilige produktene til Goldwell! Har du noen spørsmål, stikk innom deres Facebook side HER

På 17. mai setter jeg kursen mot magiske Thailand med beste Renate min. Turen kunne ikke hatt en bedre timing. Der skal jeg pleie kropp og sjel med palmesus og bølgebrus <3

Endelig nærmer sommeren seg og solen begynner å varme. Det er bra digg å ta seg en joggetur i parken med gladmusikk på øret!

Gjennom jobben har jeg fulgt Idol tett denne sesongen, jeg må virkelig være verdens heldigste som gleder meg til hver gang jeg skal på jobb. Her er Siri og Eirik i bokseringen før Idol-fnalen :)



 Musikk har en unik evne til å vekke følelser..

 




Finnes det ingen av knapp?

Jeg får aldri fred. Tanker, følelser, de raser rundt i kroppen som en dyreflokk på flukt. Ekkoet av det som har vært finner ikke veien ut, men reflekteres på nytt og på nytt. Lengselen etter det som kan bli spilles av på repeat. Jeg holder meg for ørene, men det forsterker bare lyden av et hulkende hjerte. Jeg frykter at jeg aldri vil finne veien ut av det altoppslukende kaoset. Det har slått rot i sjelen min og nekter å slippe tankene fri. Kanskje har det alltid vært der, det skremmer meg nok aller mest. Hva om tanketerroren og det eksplosive følelsesspekteret er medfødt, finnes det da ingen vei ut av labyrinten? Det finnes ingenting jeg ønsker sterkere enn å føle på et øyeblikk med ro, se verden uten å bli forstyrret av den konstante strømmen av indre uro. Men hva om jeg er dømt til et liv i fangeskap?

 

 




 

Det er nok nå

Jeg har klamret meg fast til håpet som en livbøye, nå er det på tide å slippe tak. Uansett hvor trygt det føles må man med tiden lære seg å svømme, eller enda bedre; gå på vannet. Følelsene virvler seg opp inne i meg, det blåser opp til storm. Jeg kjenner så altfor godt igjen faresignalene, men det gjør meg ikke mer forberedt på hva som venter. Kvelningsfornemmelsen når vannet fyller lungene, mektige bølger som nekter meg å komme til overflaten for å trekke luft. Det har vært uungåelig, jeg har hele tiden visst at det ville komme til dette. Det legger likevel ikke en demper på det overveldende ubehaget, følelsen av et hjerte som visner. Men etter mørke skyer skinner solen klarere, jeg må bare ri denne stormen. Jeg må. På den andre siden venter en ny vår og kjærligheten vil få hjertet mitt til å blomstre igjen.

 




 

 




Hei..

.. det er bare meg. Det er lenge siden jeg har delt nå, det har vært et slikt år hvor jeg har trukket meg litt tilbake. Det har skjedd en god del i livet mitt som jeg ikke er komfortabel med å fortelle om, og jeg kjenner mer og mer på at jeg har behov for å beholde sykdommen og behandlingsløpet mitt mer privat. Det har kanskje noe med at jeg allerede har fortalt min historie, vært mer åpen enn jeg i mine villeste fantasier hadde forestilt meg. Nå kjenner jeg på at jeg bare vil være Hege, ikke spiseforstyrrede- Hege. Fremdeles vil der dukke opp tanker fra meg, når hodet renner over er ordene det eneste som hjelper.

Det er kanskje derfor jeg skriver i kveld, fordi følelsene ble for intense. Sorgen overvelder hjertet uten at jeg greier å plassere den. Jeg drømmer om konkretisering av tanker som ikke gir mening, hadde jeg sittet med et svar kunne jeg resonnert meg frem til spørsmålet. Jeg har et brennende ønske om å finne meningen bak alt, jeg trenger noe håndfast som hindrer meg i å gi slipp på håpet. For hvor mange ganger skal man måtte falle, hvor mange ganger gir det mening å reise seg igjen? Det er ikke akseptert å gi opp, jeg må fortsette å jobbe for at lykken skal finne veien til hjertet, en evige runddans mellom fornuft og følelser. Hadde jeg bare kunne fått en ny start, da ville jeg kunne styrt unna de situasjonene og menneskene som gjør det vondt å leve. Da kunne jeg stått her nå i dag med hevet hodet, trygg på at jeg hadde gjort det riktige. Det er kanskje det som får hjertet til å verke, at jeg har meg selv å skylde. Jeg har tatt og tar fremdeles valg som bryter meg ned over tid kun for å kjenne på et øyeblikk av lykke. Men jeg er livredd for å hoppe av berg og dalbanen, da frykter jeg at all mening skal forsvinne..

 

Noen varme, gode øyeblikk fra 2013 :)

 Round and around and around and around we go..

 




Home for Christmas <3

Så kom julen, og roen har senket seg over kropp og sjel. Det finnes ikke ord for hvor deilig det er å komme hjem til Aksdal. Etter en hektisk høst har det vært ekstra godt å kjenne på det å bare være. Jeg har ristet av meg stresset i kroppen, og nyter den varme stemningen som jeg bare finner akkurat hjemme hos mamma og pappa. Når jeg kjenner på tryggheten her hjemme blir jeg fristet til å gjemme meg her på udefinerbar tid. Her blir jeg tatt vare på og hverdagslige bekymringer viskes bort. I hvert fall for en liten stund. Det er deilig at livet kan ha en slik pause knapp, så kan jeg samle opp superkrefter til jeg er klar for å ta fatt på det nye året.

Nå sitter jeg med sommerfugler i magen å gleder meg til morgendagen. Jeg blir nok aldri helt voksen når det kommer til jul. Det er jo en slik en spennende dag fylt med forventninger og kjærlighet!

Ønsker alle en strålende vakker jul, virkelig pust inn og nyt denne magiske delen av året <3

Meg og Emma er begge klar for jul!

Slik så vi ut da vi dro ut for å levere julepressanger til mine herlige nevøer :)


Jeg var en skjønn tur til Bergen forrige helg, og forsynte meg grovt av deilige istapper opp mot Fløyen!

Besøkte beste Olav, og vi akte hele veien fra Fløyen og ned til sentrum!

Hopp og sprett med utsikt over Bergen by!

Pyntet og klar for Bergens natteliv:)




Når hjertet fryser til is

Det strammer rundt halsen, jeg har ikke sjans å slippe unna. Hadde det bare vært noe fysisk, som et par hender jeg kunne kjempe i mot, men jeg er fanget i et fast grep av min egen skjebne. Jeg prøver og ikke la panikken ta overhånd, kjemper meg til et par gisp med luft gjennom kvelertaket. Hodet leter febrilsk etter sikkerhetsordet, jeg må få puste. Kroppen forvandler seg sakte til bly; tung, kald og følelsesløs. Jeg blir liggende igjen som en klump av giftig metall på gulvet, ute av stand til å bevege meg. Kulden sprer seg i et rasende tempo, i siste etappe når den hjerte. Det røde, pumpende håpet forsvinner i iskaldt metall. 

Jeg lukker øynene, maner frem varmen jeg vet finnes et sted. Jeg henter frem superkreftene, når jeg først forvandles til metall må det i det minste komme med frynsegoder. I morgen står solen opp på ny, og dagen behøver ikke bli et speilbilde av den som har vært. Det er det faktisk jeg som avgjør.

 




 

 

Kjærlighet...

Det er kanskje det vakreste ordet jeg vet. Det følger med en slik overveldende varme og håp som får hjertet mitt til å synge. Jeg har alltid hatt tro på at den finnes, den store kjærligheten altså, at det er en person der ute som er lagd for akkurat meg. En person som jeg kan le med, gråte med, være så rar som bare jeg er, og bli elsket for det. En person som synes alle feilene mine er akkurat det som gjør meg unik. Og kanskje det aller viktigste, at jeg kan være meg, helt uten filter. Jeg har alltid vært fascinert av kjærligheten, det er liksom noe myteomspunnet og trolsk med denne vakre tilstanden. Når to mennesker møter hverandre og plutselig blir ett. Det er som å gå inn i en unisom transe hvor en svever over blomsterenger, flyter vektløst i verdensrommet og danser over rosa skyer. Plutselig åpnes et følelsesspekter en ikke engang visste eksisterte. Den er vakker, kjærligheten altså. Hjertet mitt har alltid stått på vidt gap, selv om det fordelaktig kunne vært satt litt på gløtt en gang i blant. Men for meg føles det riktig, noe annet ville vært en falsk utgave av meg selv. Det gjør at mennesker som er glad i meg gjerne bekymrer seg, de får et behov for å beskytte meg fra meg selv. Og jeg forstår det, havner en i fritt fall fra verdensrommet lander man sjelden mykt. Det er likevel et fall jeg er forberedt på å ta, faktisk heller en gang for mye enn at jeg ikke tok sjansen den gangen den rette banket på døren.

 

Det er bikkjekaldt i Oslo om dagen. Jeg ønsker meg en varmepute til jul.

Heldigvis kan jeg varme meg på herlige venner som beste Renate min <3

Meg i speilet. Om det skulle levne noen tvil.

Skjønneste Claire tok turen fra England til Oslo den siste uken. Stakkar jenta fikk virkelig følt på den norske vinterens vrede!

Elsker Taylor Swift. Få som så til de grader bruker kjærlighetslivet sitt i musikken. Her et sleivspark til John Mayer :P

 




En ulldott på himmelen

I dag hadde jeg slik en god plan om å få unnagjort en hel masse ting. Jeg ville samle opp alt som har gitt meg hodebry den siste tiden, og få det ut av verden. Men jeg gjorde en fatal feil, at jeg aldri lærer. Etter en lang arbeidsdag la jeg meg ned på senga. Der ble jeg liggende. Det gjorde bare så godt å føle på roen som la seg over kroppen min. Så tenkte jeg over hvor deilig det hadde vært å være en sky. En slik florlett ulldott på himmelen. Da skulle jeg danset i vinden, badet i solstrålene og latt lyset farge meg i rosanyanser. For tenk så fint det hadde vært å være rosa. Jeg skulle sørget for å danne et glødende bakteppe til eventyrlige solnedganger, svevd fritt i fargehavet rundt kveldssolen. Med hvert vindkast ville jeg skiftet fasong og dannet overraskende himmelbilder. Mennesker skulle stirret undrende opp på meg når jeg fløt forbi formet som en svevende blomkål, og ved neste øyenkast er jeg kanskje en dinosaur. Der oppe hadde jeg hatt den ultimate oversikt, jeg hadde vært en større "king of the world" enn Leonardo DiCaprio noen gang har vært. Ja, tenk den som hadde vært en sky. Så hører det med til historien at jeg sovnet. Det gjør seg alltid med en tre timers power nap etter jobb.

Godjentene mine; Kathrine, Renate og Victoria <3 Hva hadde vel livet vært uten dere?

Jeg har verdens beste jobb!! Fra "Skal vi danse"-finalen på lørdag:)

Meg og min skjønne medjournalist, Phillip, under "Skal vi danse"-finalen.

Heisann, sveisann!

 Fineste Tommy Fredvang har publisert en vakker versjon av Biebers "As long as you love me".  Nyt <3

 






Stanger i veggen

Jeg henger meg ofte opp i streben mot perfeksjon. For vi lever i et samfunn hvor vi dyrker det perfekte, både visuelt og personlighetsmessig. Hva som oppfattes som perfekt, er individuelt, desto mer umulig blir oppgaven. Vil jeg være den komplette person i alles øyne, vil diagnosen min i et rasende tempo bli oppgradert til schizofren. En vil jo så gjerne bli akseptert og elsket, så hvordan finner man den gyldne middelvei? Lever jeg ikke opp til alles forventnigner og krav, så er risikoen desto større for at mennesker ikke finner meg verdig deres tid. Gir jeg opp jakten på den perfekte versjonen av meg selv, så er det som å be om å bli såret. Om mennesker velger å gjøre meg vondt på mitt beste, så kan jeg banne på at desto flere velger å gjøre det på mitt verste. Så hvordan skal jeg våge å gi slipp på drømmen om perfeksjon når bivirkningen kan bli et liv i ensomhet?

Jeg er egentlig lei, dritt lei av å strekke meg etter et ideal som ikke eksisterer. For innerst inne vet jeg at det komplette menneske kun er et fantasifoster. Om jeg blir 50 kg, tar baklengssalto og er midtpunktet i enhver sosial setting, så gjør ikke det meg til den ultimate kjæreste, venn, søster eller datter. Desto mer frustrerende føles det når urealistiske forestillinger har et forsprang på fornuften. Kanskje er det håpet som holder meg tilbake, håpet om at det finnes en løsning som jeg målbevisst kan jobbe imot, det trygge som føles gjenkjennelig i mitt tankemønster. Kjære fornuft, kan du vær så snill å få opp farten?

 

Forrige helg kjørte jeg og Renate over fjellet til familien min hjemme i Aksdal. Det ga meg deilig påfyll med energi:)

Det var også duket for brudevisning på Frogner Hovedgård for en ukes tid siden:) Nydelige kjoler fra Agape <3



Heldige meg har også vært en deilig tur til Paris. Her med utsikt til Eiffeltårnet fra hagen ved Louvre.

Footballkamp og champis:) PSG - Marseille 2-0

Fantastiske Lenka, en ny favoritt :)




Hvor lenge må jeg løpe?

Livet raser fra meg og jeg prøver hjelpeløst å holde følge. Jeg prøver å fange øyeblikkene, føle, lytte og se dem, men jeg blunker, så er de borte. Så sitter jeg igjen, uten å engang være klar over hva jeg gikk glipp av. Jeg løper til bena mine svikter, jeg faller sammen å ser livet forsvinne langt der fremme. Hadde jeg bare kunne løpe raskere. Isteden sitter jeg andpusten igjen og aner ikke hvordan jeg skal ta igjen forspranget. Kroppen er utmattet, men det finnes ikke tid til å hvile. En blir jo ikke frisk av å hvile, en lykkes heller ikke i jobb eller ivaretar vennskap når man hviler, skal en komme i mål må man løpe. Jeg stabler meg opp på bena, løper med de kreftene som er igjen. For viljen er der, og en kan komme langt på ren viljestyrke. En dag håper jeg å kunne roe ned tempoet, til kappgang om ikke annet. Når hverdagen føles enklere å håndtere vil også alt annet føles lettere. Da må jeg ikke lenger jobbe dobbelt så hardt for å utrette det som andre gjerne anser som hverdagslig og bekymringsløst. Men i mellomtiden løper jeg, løper som om livet mitt er avhengig av det. For det er jo på sett og vis det.


Det var godt å kjenne på roen Liliya Mali brakte med seg, når hun, mammaen og søster var på besøk..


Jeg og Emma <3

 




All I ever wanted was the world.

Min indre gudinne danser definitivt samba om dagen, svinger seg som en dronning i natten. Det er nemlig en slik fin tid der brikker jeg har lett etter i evigheter endelig har falt på plass. Det får meg til å smile med hjerte, og le med sjelen. Ekstra godt gjør det akkurat nå, når minnene strømmer på fra det som har vært. På torsdag er det to år siden Dag gikk bort, og sorgen fester et ekstra stramt grep rundt hjertet. Skulle sånn ønske at han var her nå, så hvor langt jeg er kommet, hvor flink jeg er som endelig tar grep om livet mitt. Det går ikke en dag hvor han ikke er en inspirasjon for meg, hans styrke gjør meg sterk. Så selv om tårene triller, så smiler jeg, fordi jeg vet hvor ufattelig stolt han er av det jeg har utrettet. Jeg går nå i full jobb, og mestrer det, samtidig som jeg følger behandling 2-3 ganger i uken. Jeg greier å filtrere ut mennesker i livet mitt som ikke gjør meg godt, og tør endelig gi beskjed om jeg blir urettferdig eller dårlig behandlet. Jeg slipper mennesker omsider inn, helt inn, og jeg våger å tro på at jeg kan berike livet deres. Og det beste, jeg er ikke lenger redd, men jeg våger å tro på jeg var ment for store ting. Jeg våger å gripe de mulighetene som blir kastet i min retning og gjør det med god samvittighet. Tenk så mye som egentlig har falt på plass bare det siste året! Nevnte jeg at jeg nå våger å spise frokost hver dag? Jepp, det stemmer. Kanskje ikke det største skrittet for menneskeheten, men et dinosaurussteg for meg!

Denne høsten er satt av til lykkelige øyeblikk, og det har allerede samlet seg opp en hel masse jeg har å glede meg over! I oktober drar jeg til New York med en herlig venninne, i november setter jeg og Renate snuten mot Adu Dhabi sammen med Red Bull teamet til Formula 1, bare for å nyte verden og se på løpet, og til nyttår skal jeg forhåpentligvis sette kursen til Barbados for å feire med beste Olav min! Ikke nok med; jeg har en jobb jeg elsker, jeg skal i løpet av de neste ukene også bidra til en spennende sak i bladet Stella og ha en mini bi-rolle i et aktuelt TV-konsept som ligger nært mitt hjerte. Så kommer hverdagslykken på toppen av det hele, kan fremtiden se lysere ut? Å gå er så 2011,nå danser jeg bortover gatene!

Jeg har virkelig livet for mine føtter, og endelig greier jeg å gleder meg til fortsettelsen <3

 

 

Jeg har lagt inn et forbud mot melankolsk musikk om dagen, bare lykkelige toner får strømme ut av høytalerene mine :)

 




Etter mørke skyer skinner solen klarere

Jeg har fått en ny start, og det føles overveldende godt. Usikkerhet er min aller største fiende, og når den sluker hverdagen min, så forsvinner jeg. Jeg blir usynlig for meg selv og verden der ute. Nå har jeg ristet den av meg, og har ingen planer om å snu meg tilbake. For hvordan kan jeg leve ut mitt potensiale med lenker rundt bena? Jeg er ment til så mye mer, ingen eller ingenting skal få lov å degradere meg til noe mindre verdt enn det jeg er. Av og til minner livet mitt meg på det, det plasserer mennesker i hverdagen min for en grunn. De dukker opp for å lære meg noe. Selv om det kan føles meningsløst og jævlig, er det likevel verdt det. For her står jeg, med hodet hevet og blikket festet målbevisst fremover. Og består jeg de utallige prøvelsene, blir jeg belønnet, slik føles det i hvertfall. Plutselig faller alt på plass, så mye nytt og spennende har dukket opp i livet mitt nærmest umiddelbart. Det kan jo ikke bare være en tilfeldighet? Jeg er igjen fylt med håp og glede, tenk alt det som venter meg der ute! Denne jenta var ment for store ting, og det er en fantastisk følelse.

Nå har jeg og trønder berta mi bestemt oss for å oppleve New York. Det har vært en drøm lenge, og jeg er fra meg av begeistring! Om en måned sitter jeg og Maria og nipper til en cosmopolitan på Manhatten. Eller kjenner jeg oss rett er det vel heller en halvliter. Jeg skal møte herlige venner jeg ikke har sett på evigheter og de skal vise oss byen fra sin aller herligste side! Hvorfor? Fordi vi fortjener det!

Nå sitter jeg her, enda litt sterkere enn i går. Og jeg er lykkelig:)

Av og til må man bare være, å våge og være sårbar.

Sengekos, Emma, film og strikketøy; suksessoppskriften.

I helgen lagte beste Mats deilig middag til meg og jeg fikk karsk med oreo is til dessert <3

Lenge leve spontankvelder!

Renate min og jeg får en våt hade suss av Teddy.

From Paris to Berlin, in every disco I get in!

 




Baby, I`m a firework!

I dag er jeg bitte litt stolt. Nei, jeg er faktisk vanvittig stolt! Livet satt meg på prøve enda en gang, og jeg bestod. Om ikke med glans, så var jeg godt innafor. Jeg står rak i ryggen og vet med meg selv at lykken vil finne meg. Så får heller livet slenge ut så mange høyre hooks det bare orker, denne jenta får det ikke slått knock out på.  Jeg er et håpløs når det kommer til følelser, jeg er nemlig så full av dem at de bare er nødt til å komme ut. De ligger som et så tykt lag utpå kroppen min at jeg mistenker at alle kan lese meg som en åpen bok. Eller, glem boken, vi snakker massiv reklame plakat. En slik en som du får slengt i trynet om du vil eller ikke. En slik en er jeg. Hvor mange greier å kortslutte en mobil med tårer? I rest my case. Men dette eksplosive følelsesregisteret kommer også med frynsegoder,  glede er nemlig også en følelse, og kjærlighet. Når jeg gleder meg over livet, nærmest bobler jeg over av lykke. Da føler jeg for å le så høyt at ingen vil vedkjenne at jeg er med dem. Og når jeg elsker noen, da elsker jeg med hele hjertet og sjelen. Jeg fylles med en slik overveldende kjærlighet som i teorien bare finnes på film. Så får jeg velge, så beholder jeg heller nedturene enn at følelseskurven min skal flates ut. For den altoppslukende følelsen av lykke gjør det verdt det, og litt til.


På lørdag var det duket for enda en Skal vi danse sending, jeg greide å holde tårene tilbake denne gangen;)



Renate min fikk også en plass i salen:)


Jeg og min herlige kollega, Philip, koser oss på jobb!

Hils på mine to nye kompiser; Mildgerd og Leidulf!

Flinka aka meg har bakt eplekake i dag, se så fiin ;)




Kommers eller ikke kommers, jeg elsker Beyonce og hennes deilige power ballades!

 




Tårehav

Jeg har alltid vært sentimental,  tårene renner om jeg er trist eller lykkelig. Jeg har egentlig alltid synes det har vært godt å være i kontakt med følelsene mine, da vet jeg hvertfall om jeg er glad eller lei meg. Når jeg blir tom og nummen, da er jeg virkelig ute å kjører. Men den siste skal det likevel være sagt at det har blitt i overkant mye, jeg har forvandlet meg til en sutrekjerring uten sidestykke. Det er så utrolig mange følelser som lever inni meg at det er en umulig oppgave å holde dem tilbake. Som eksempelvis under skal vi danse nå på lørdag. Det hele startet med at jeg ble så utrolig rørt over at programmet endelig var i gang, jeg kjente på hvor hardt de hadde jobbet og så hvor flinke de var. Det hadde ikke gått fem minutter en gang, så kom tårene.  Og det ble definitivt ikke bedre utover i showet. Da Eldar Vågan entret parketten var det gledestårene sin tur, han utstrålte en slik en varme og lykke at jeg ble helt tatt på senga. Da jeg endelig fikk samlet meg igjen, ble jeg plutselig over meg av fascinasjon over hvor vakkert alt var. Glitter, paljetter, diamanter; detaljer en bare kan drømme om i det virkelige liv. Det gjorde meg helt varm i hjerte, ja, så jeg felte like greit en liten tåre for det også. Da Linni Meister avslutningsvis fikk beøk av sin elskede bestemor i dansestudio, så var jeg i gang igjen. Jeg er nesten litt fascinert over hvor alt dette saltvannet kommer fra. Finnes det en guiness rekord i spontane gråte anfall, ja, så bør jeg være innehaver av den for lenge siden.

Følelser blir ekstra intense når hjertet verker. Kjenner en på lykke igjen, blir lykkefølelsen så altoppslukende at det bobler over. Føler en på kjærlighet blir det så overveldende at tårene er ustoppelige. Og når tankene dreier mot det som gjør vondt, da kan jeg ikke unngå at tristheten blir uutholdelig. Så jeg får vel bare venne meg til at det er sånn nå. Så håper jeg å gjenvinne kontrollen over følelsene litt etter litt.

 


I dag fikk jeg slike vakre roser, og jeg som elsker blomster! Og ja, du tippet rett, jeg begynte å gråte. Tenk, det er faktisk mennesker der ute som vil ha meg i livet sitt for at jeg nettopp er den jeg er:)



Se hvor flinke de er! Jeg blir helt overveldet.


Jeg måtte bare legge ved enda et bilde av meg og Eldar, bare fordi han får meg til å gråte gledes tårer.



Emma er så god hun, du bare må elske henne.

 




Ops, I did it again

Jeg skulle sånn ønske at jeg hadde sett meg selv utenfra, fått et innblikk i hvordan andre opplever meg. For av og til føles det som en umulig oppgave å forstå hvorfor livet tar de vendingene det tar. Det må jo være en årsak til at jeg igjen og igjen havner på samme sted, nede i en mørk kjeller uten et gløtt av lys. Nøkkelen må jo ligge hos meg, det er jo nettopp jeg som har det fulle ansvaret for mitt liv. Kanskje er jeg et sosialt analfabet, kanskje greier jeg rett og slett ikke lese andre mennesker. Hvordan kan en og samme person ellers begå den samme feilen igjen og igjen? Så kanskje, hvis jeg hadde bare fått et lite glimt av meg selv gjennom andres øyne, så hadde jeg forstått. Da kunne jeg ha forandret meg, blitt det menneske jeg egentlig var ment å være. Et slikt menneske som blir elsket uforbeholdent for alt jeg er, uten å bli såret.

Det har vært en travel helg, jeg har likt det. Da bare lever jeg, uten å forville meg i dystre tanker. Det har vært fint å møte nye mennesker, slike skjønne personligheter som overfører den positive energien sin til meg. Så satt mammaen min foten ned før helgen, og bestilte seg flybilletter til Oslo. Det gjør godt å gjemme seg litt i armkroken til mammaen sin selv om man har fylt 28 år, bare til en kommer seg litt ovenpå igjen. For kommer jeg meg bare gjennom denne uken vet jeg at livet vil føles så mye lettere.

 

På fredagen var det duket for God Kveld Norge fest på Aker Brygge. Det ble en helskjønn kveld med deilige mennesker:)

Meg og Kathrine snuppa har pønta oss. Jeg har på meg verdens fineste kjole fra Kathrine Nørgård, hun er så flink!!

Godgutten, Ronnie, sneik seg mellom frøknene <3

Deilig vått kyss av Therese, berta!

Gjett hvem som fikk den siste dansen med godklumpen, Eldar Vågan! For en herlig mann:) Her fra Skal Vi Danse på lørdag. Prøvde å ta en prat med ham, men endte opp med å nikke og smile. Jeg forstod ikke et ord av hva han sa, håper ikke han merket det:/




Lenge leve ufullkommenhet!

Jeg ble borte, det var ikke bevisst, det bare ble sånn. Av og til føler man så mye at det ikke nytter å sette ord på det. Så ville jeg vente å skrive til jeg kunne skryte over hvor flink jeg hadde vært, men så tok det for lang tid. I dag kunne jeg latt tårene mine viske ut ordene på skjermen, skildret smerten som har fanget hjertet mitt. Men jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg kommer isteden til å utrykke gleden over hvor heldig jeg er. For uansett hva som skjer i livet mitt, så står vennene og familien min klar og tar imot meg. Når jeg blir slukt av sorgen, tar de et godt tak rundt meg og sørger for at jeg ikke forsvinner i dragsuget. Når livet enda en gang bekrefter at jeg ikke fortjener lykke, så er de der og gjør alt for å få meg til å smile. Så denne gangen tar jeg på meg hørselsvern når smerten skriker av all sin kraft. Jeg setter musikken på fullt og danser med hjerte og sjel når jeg kjenner sorgen prøver å fange meg i fosterstilling.

Gud så deilig det egentlig er og ikke være perfekt! Ikke er jeg vakrest, ikke er jeg tynnest, ikke er jeg smartest, ikke er jeg kulest og så definitivt ikke er jeg morsomst! Jeg er faktisk kun Hege, mennesklig og med en hel masse feil. Det er helt greit. For jeg er ydmyk og ærlig, og er villig til å lære av de feilene jeg gjør. Og jeg er full av kjærlighet til de menneskene som ønsker å ta i mot den. Med all min imperfeksjon er jeg faktisk quite a catch, om jeg tør si det selv :) Jeg er heldig, men de menneskene som har meg i livet sitt er faktisk bra heldige de og!

 

 




Når følelsene tar overhånd

Av og til skulle jeg ønske det fantes en kran jeg kunne stenge av når strømmen av følelser ble for overveldende. Når jeg holder på å drukne i frykt, angst, redsel, sinne, glede, kjærlighet og sjalusi på en og samme tid, og det ikke finnes noen vei opp til overflaten. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, for alle tankene vikler seg sammen og ender opp i en stor knute i brystet. Hodet slutter å fungere og jeg handler kun på impuls, alt annet blir for vanskelig å ta tak i. Jeg føler meg urasjonell og fortapt. Den Hege jeg trodde jeg kjente, er plutselig fremmed. Og jeg krymper, jeg blir en bitte liten jente som har lyst å gjemme seg bort i mammas armkrok. Der kan jeg føle trygghet, enn for en liten stund. Nå føles hverdagen for skummel til at jeg våger å møte den, farene lusker bak hvert et hjørne. Og når jeg krymper til slik en liten jente har jeg ikke noe å stille opp med. Da blir jeg bare stakkarslig og håpløs i møte med en brutal verden.

 

 

 




Nytt håp

Jeg er på full fart inn i en god periode nå, eller, jeg velger å tro at det er mer enn bare en periode. Jeg kjenner meg besluttsom, klar for å møte min aller største frykt. Det er ikke på noen måte noe heltemodig over det, jeg er nemlig feig som få. Jeg har utsatt det lenge og enda litt lenger, og hver gang jeg bestemmer meg backer jeg like greit ut i siste liten. De mentale kiloene blir for skremmende. Tanken på å gi opp min livslange streben mot idealet, føles som et nederlag. Men jeg har det bra nå, og jeg har mennesker i livet mitt som jeg vet bryr seg om meg nettopp fordi jeg er den jeg er. Jeg trenger ikke gjemme meg bak sminkemasken min eller en syltynn kropp for at jeg skal bli elsket. Overfladiske mennesker som plasserer destruktive tankemønster i hodet mitt er for lengst luket ut av livet mitt. For det handler ikke om å være perfekt, det handler om å finne lykken i den man er. Det handler om å slutte og strebe etter et uoppnåelig mål. Jeg gjentar det for meg selv, hvisker ordene ut i luften, lar dem fylle rommet. Når usikkerheten kommer snikende håper jeg at ekkoet  treffer meg, minner meg på hva som virkelig gir meg verdi. Det vil alltid være mennesker der ute som er tynnere, penere, smartere, mer karismatiske. Og det er greit, det må det. For jeg er faktisk ganske så fantastisk med å bare være meg.

 



Helgen tilbrakte jeg med deilig sol, vakker musikk og skjønne mennesker på Øya festivalen:) (Ja, jeg er glad i adjektiver:)

På Gaustad jobber jeg med et nytt kunstprosjekt i behandlingen. En fin, fin kokong! Eller, den skal hvertfall bli fin til slutt:)

Flinkeste Bon Iver spilte også på Øya. Det er musikk som gjør meg varm i hjertet <3




En hammer, takk

Jeg trenger et verktøybelte, et jeg kan bære med meg gjennom dagen min. Et sted hvor jeg kan samle verktøyene jeg trenger for å komme meg ut av destruktive tankemønster. Da kan jeg stå klar, som en cowboy i duell når mørket kommer snikende. Etter hvert som jeg lærer nye ting vil jeg plassere det i beltet mitt, da hadde jeg vært trygg på at jeg hadde dem i nærheten når det blåser opp til storm. Jeg fikk en verktøykasse av pappa da jeg var liten. Med en miniatyr-hammer, -sag og -skrujern. Jeg husker jeg følte meg trygg på den tiden, det fantes ikke en utfordring som var for stor for meg og verktøykassen min. Jeg lengter etter den tryggheten, og drømmer om et liv som ikke er preget av frykt. Frykten for å bli såret, for og ikke bli elsket, ikke være god nok, frykten for å mislykkes. Jeg har skrivingen, venner og familien. De har alltid vært der, men jeg ser dem ekstra klart nå. Men jeg må møte verden alene, jeg kan ikke gjemme meg bak sterke mennesker. Jeg må selv lete frem tryggheten i det utrygge, og våge å tro på at livet ikke vil meg noe mer vondt nå. Da trenger jeg verktøybeltet mitt, hjelpemidler i møte med livets utfordringer.

 



I helgen hadde jeg og Renate litt etterlengtet kvalitetstid. Venner er virkelig en av livets aller viktigste lykkekilder.




 




Les mer i arkivet » Juli 2013 » Mai 2013 » April 2013

Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens oppturer og nedturer, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep.


Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • Arkiv

  • hits