Mitt liv som spiseforstyrret

Det har vært flere som har etterlyst min historie som sto på trykk i VG helg 14 januar, ettersom de enten bor i utlandet eller ikke fikk kjøpt avisen. Den ble desverre kun utgitt i papirutgaven og på I pad, og er derfor ikke tilgjengelig lenger. Derfor har jeg lagt noen av bildene og selve historien inn her for dere til å lese. 


Bare én av 20 bulimikere i Norge får hjelp. Mitt navn er Hege Tørresdal, og jeg er den ene av de 20.

Føttene mine tråkker hurtig i retning Gaustads spesialenhet for spiseforstyrrelser. Med mine 177 cm, lyseblå øyne og blonde hår, blir jeg ofte lagt merke til.

Den mest konkrete oppmerksomheten fikk jeg da jeg ble kåret til Frøken Norge i 2004. Det burde i de fleste tilfeller resultert i en selvtillits-boost, men for meg ga det ny næring til en spiseforstyrrelse jeg allerede hadde slitt med i mange år.

Jeg jublet foran kamera, og gråt foran speilet. For jeg visste akkurat hva alle tenkte. Blikket deres avslørte dem. Det var et hån mot hele konkurransen, og jeg var smertelig klar over det.

Det ble enda viktigere for meg å perfeksjonere det ytre. Ble jeg tynn nok, trengte ingen legge merke til de andre manglene mine.

Jeg kom for første gang i behandling høsten 2008, men da var jeg ikke klar. At noen skulle invadere mitt eneste kontrollområde fikk meg til å kvesse klørne. Nå er vi i 2011, og jeg har stått på venteliste i fire måneder. Egentlig har jeg ventet i 11 år, sykdommen har nemlig hjemsøkt meg siden jeg var 16.

For det er en sykdom, selv om den er selvpåført. Den har et flott, latinsk navn. Bulimia Nervosa. En sykdom for selvopptatte og overfladiske mennesker som ikke greier å sette pris på alt det vakre livet har å tilby. Det er i hvert fall det jeg har fortalt meg selv så mange ganger at det er blitt en sannhet.

Livet mitt inneholder flere slike sannheter. Litt som en sulten eremitt har de jobbet seg innover, jafs etter jafs, og overtatt tankesettet mitt. Jeg håper at hjernen min er selvreparerende, at den vokser ut igjen som halen på en øgle. For jeg vil starte på det livet som var ment for meg.

Spiseforstyrrelser er den tredje største dødsårsaken blant unge kvinner i Europa, og jeg vil ikke bli en av dem.

Jeg ga opp veterinærdrømmen, da jeg visste det ville blir for mye å kombinere med spiseforstyrrelsen. Jeg fullførte kun et halvt år av fysioterapi-studiet, da treningen og planleggingen rundt mat tok for mye tid.

Jeg rømte fra medievitenskapen da depresjonen ble altoppslukende og jeg ikke fikk i meg nok næring til å holde konsentrasjonen oppe.

Nå har jeg kommet gjennom de to første årene på journalistikk-studiet. Kun ett år gjenstår før jeg vil få et håndfast bevis på at jeg i en alder av 27 år endelig har greid å utrette noe. Jeg er livredd for og mislykkes enda en gang. For det er dette jeg vil. Jeg ønsker det så sterkt at det brenner inni meg.

Greier jeg å fullføre denne eksamensoppgaven, vil det gi meg troen på at jeg kan være noe mer enn en spiseforstyrrelse.


Mitt andre hjem: Hver onsdag drar jeg for å møte gruppen min ved spesialenheten for spiseforstyrrelser på Gaustad.

 Fremme ved hovedinngangen lukker jeg forsiktig opp døren, og setter kursen mot venterommet.

- Hei, sier jeg.

Hjertet hamrer. En nett dame i tidlig 50-årene møter meg.

- Gunilla Forsberg, klinisk ernæringsfysiolog, hilser hun med antydning til svensk aksent.

Psykoterapeut Michael Geller tar over samtalen.

- Du vil følge et opplegg med syv andre jenter. Gunilla og jeg vil fungere som behandlere, men det er dere som vil stå for dialogen. Midtveis i hvert gruppemøte vil vi også sette av tid til å formidle tanker gjennom kunst.

Michael presenterer opplegget med bred amerikansk aksent. Begge smiler varmt til meg, men jeg vet hva de tenker. De synes jeg er altfor feit til å fortjene hjelp her hos dem. Og jeg er enig. Hvem gidder vel å behandle en mislykket anorektiker?

For det føles slik. Jeg prøver hardt å etterleve et strengt matregime. For jeg vet med meg selv, at ettersom kiloene raser av, vil livet mitt falle på plass og jeg vil bli lykkelig. Så sprekker jeg, hodet skriker etter mat, magen verker, jeg blir svimmel og gir etter. Selv om jeg kvitter meg med kaloriene, vet jeg at kroppen min nekter å samarbeide, den er en slu jævel. Den suger til seg alt den kan av næring så snart maten treffer magesekken.


Hjemme best: Iblant gjør det godt å rømme til familien min hjemme i Aksdal. Mamma (Grete), storesøster (May Helen), Pappa (Torbjørn) og lillesøster (Marita) hjelper meg å samle krefter før jeg igjen tar fatt på hverdaen i Oslo.

 

Dette er min siste konsultasjon før jeg skal møte resten av gruppen om to dager. - Vi kommer til å ha faste møter hvor vi diskuterer mat, men det vil også bli holdt kurs og være mulig å delta på lunsj-grupper, forklarer Gunilla.

Hun skal altså lære meg om mat. Er det noe jeg kan, så er det mat. Siden jeg var 16-år har mat spilt hovedrollen i livet mitt, som en hulder har den lokket meg inn i utilgivelige fristelser. Har noen ønsket å blande seg inn i vanene mine, har jeg vernet om dem som et illsint lemen.

- Har du noen spørsmål? spør Michael.

- Er alle tynnere enn meg? er det eneste jeg greier å få frem. Jeg angrer med det samme. Kommentaren viser hvor egosentrisk og overfladisk jeg er. Her sitter jeg og tar plassen til en person som sikkert fortjener den mye mer enn meg. Jeg stjeler en sjanse til å bli frisk fra en som er sykere, kaster oftere opp, er mer deprimert og ikke minst tynnere.


Min verste fiende: Det gjør vondt å se seg selv i speilet, likevel greier jeg ikke la være. Mitt største ønske er at jeg en dag skal greie å bli glad i meg selv. 


November 2008. For litt over en uke siden rømte jeg fra studiene og livet mitt i Trondheim. Jeg står på badet hjemme hos mamma og pappa i Aksdal. Mamma, Grete, er på jobb på Haugaland distrikts psykiatrisk senter. Pappa, Torbjørn, har jeg ikke oversikt over. Kanskje er han på verkstedet, kanskje er han ute og løper.

Jeg stirrer på mitt eget, motbydelige speilbilde. Jeg har ikke spist på nærmere to uker, men likevel blir jeg bare større og større.

Kroppen skjelver. Den føles som et fengsel, jeg er fanget i en kropp som er fylt av selvforakt og en overveldende tristhet. Reservelagrene er tomme, jeg har ingen flere krefter å hente frem. Kroppen går på autopilot, jeg står utenfor og ser meg selv lete febrilsk gjennom skuffer og skap.

Jeg stopper opp, der ligger redningen, en pakke paralgin forte.

Jeg samler 35 tabletter i en hånd, stirrer på dem et øyeblikk før de besluttsomt forsvinner i tåresløret.

Jeg venter på at lettelsen skal skylle gjennom meg, men tankene blir avbrutt av skritt fra andre etasje. Pappa er hjemme:

- Hege, hvor er du?

De har passet ekstra godt på meg disse ukene, familien min, klippen min. De er de eneste som noen gang vil kunne greie å være glad i meg, selv om de kjenner hele meg. Jeg føler meg svimmel, uten helt å vite om det er tablettene som virker eller utmattelsen som tar overhånd.

«Kan jeg svikte de eneste menneskene som har tro på meg?» Jeg løper opp og møter pappa på kjøkkenet. Sorgen og hatet i kroppen min føles så uutholdelig at jeg faller sammen på gulvet, skriker som et lite barn:

- Jeg greier ikke mer.

Pappa har alltid vært den sterke, selve bautaen i familien. Jeg har aldri sett ham gråte, selv ikke i begravelser. Det finnes ikke en praktisk ting han ikke kan fikse. Han ordner opp, setter livet mitt i system. Men når det kommer til følelser, har alltid pappa vært litt ubekvem. Det er mamma som tar seg av den biten, trøstende og omsorgsfulle ord kommer naturlig for henne. For første gang ser jeg at han er redd, livredd.

- Jeg?jeg tror jeg har tatt for mange piller, får jeg så vidt frem.

Pappa tar opp telefonen, ringer sykehuset.

- Datteren min har fått i seg for mange tabletter. Han henvender seg til meg:  Hvor mange tabletter er det snakk om Hege, og hvilke?

Det er uklart for meg, jeg greier ikke huske. Alt forsvinner i et slør av desperasjon.

-  30, kanskje 40? svarer jeg.

Pappa tar meg med på toalettet:  Du må prøve å få dem opp, Hege!

Jeg registrerer så vidt hva han sier og gjør et halvhjertet forsøk.

Ikke lenge etter står ambulansen der. Pappa gråter. Og jeg som ikke trodde han kunne gråte.

På akuttmottaket ved Haugesund sykehus fører de en slange ned i halsen på meg. Pappa har ringt mamma på jobben, og de står begge ved siden av sengen min. De er redde. Jeg mente aldri å såre dem; den eneste jeg ville såre, var meg selv. Den dårlige samvittigheten dunker i brystet, hvordan kunne jeg ha vært så egoistisk? Jeg har lyst til å si noe, men jeg orker ikke.

Jeg sover ikke den natten. Sykepleierne kommer innom for å ta blodprøver av meg en gang i timen, for å forsikre seg om at giftnivået i blodet mitt ikke øker. Jeg er utslitt, kvalm og vet med meg selv at noe må gjøres, men ikke hvor jeg skal hente kreftene fra. Hvor på veien mistet jeg kontrollen?

Den vanligste dødsårsaken ved spiseforstyrrelser er selvmord, hjertesvikt og undernæring. Jeg vil ikke bli en del av den statistikken.

Om jeg ikke fortjener en ny sjanse, så fortjener familien min at jeg prøver.

 
Lufte tankene: Når tankne løper fra meg, hjelper deg å ta med meg min nære venninne Renate Cecilie Bugge (27) og min tibetanske spaniel Emma ut på tur i Tøyenparken. 

En onsdag på Gaustad sykehus i Oslo, tre år senere. Jeg skal møte de andre i gruppa. Jeg har som regel ikke problemer med å møte nye mennesker, jeg er mer bekvem med korte upersonlige møter enn å la mennesker virkelig bli kjent med meg. Da er det nemlig mindre sannsynlig at de avslører at jeg verken er smart eller interessant nok til å kaste bort tiden på.

Men nå vil alle som sitter der allerede kjenne til min aller største svakhet. Alt blir snudd på hodet. Det som jeg med blod, svette og tårer har prøvd å skjule, skal plutselig være det første en gruppe totalt ukjente mennesker vet om meg.

Jeg puster dypt inn, og banker på. Ti stoler står i en sirkel i et stort, opplyst rom; bare noen få er allerede opptatt. Gunilla og Michael er der. Jeg hilser usikkert på de andre og tar meg selv i å føle meg overrasket, men lettet. Det lyser ikke «Jeg har en spiseforstyrrelse» av dem.

Jeg senker skuldrene. Anorektikere er som regel tydelig underernærte. Det blir dermed automatisk enklere å akseptere som en alvorlig lidelse. For en bulimiker er det gjerne ikke slik. En sulteperiode, fulgt av overspising og oppkast, fører gjerne til store vekt- svingninger, men veldig mange ser normalvektige ut. Dette gjør det ikke minst enda lettere å skjule.

Det tar i gjennomsnitt mer enn fem år før en bulimiker søker hjelp. For meg tok det 11 år.

Når kroppen går på sparebluss og vekten nekter å rikke seg, er det enkelt å avfeie advarsler. Jeg er ikke tynn nok til å være en av de 20 prosentene som dør av en spiseforstyrrelse. Jeg kaster ikke opp ofte nok til at jeg har en forstyrrelse i elektrolyttbalansen som kan resultere i hjertesvikt.

Michael setter i gang samtalen.

-  Som dere har vært forberedt på, har vi har to nye gruppemedlemmer i dag: Hege og «Jorunn». Vi starter med en presentasjonsrunde. Hege, begynner du?

Jeg stirrer vettskremt bort på Michael, «Jeg?». Hjertet synker i brystet.

- Mitt navn er Hege, jeg er 27år og studerer journalistikk her i Oslo. Jeg har slitt med bulimi siden jeg var 16 år gammel.

Ingen ler, ingen rister på hodet eller sender meg dømmende blikk. De fortsetter med neste person.

Jeg biter meg i kinnene, prøver å holde tilbake et smil. «Var det virkelig ikke verre enn det?»

En etter en forteller jentene om uken som har gått, hvilke utfordringer de har møtt på. Hvordan uoverkommelige hinder dukker opp i de mest hverdagslige situasjoner, hvordan de degraderer seg selv til et menneske som verdien utelukkende bestemmes ut i fra utseende og vekt.

Det er først nå jeg forstår at disse jentene sliter med dype depresjoner, altoppslukende angst og ikke minst, kroppslige vrangforestillinger. Likevel har jeg lyst til å le høyt.

Jeg har lyst å danse rundt i rommet, og ringe mamma. For aller første gang gir tankene mine mening. Selv om mamma er sterk, vet jeg at dette vil løfte flere kilo fra skuldrene hennes. Men jeg blir sittende uten en lyd. Det ville åpenbart vært upassende, selv for en pasient på Gaustad.

- Da går vi til kunst!

Michael reiser seg, jentene finner frem ark, malerutstyr og fargestifter. Stemningen skifter. Først nå kan jeg slippe smilet fri. Jeg ler av mine rustne tegneferdigheter, men legger hjerte og sjel ned i mitt aller første kunstverk inspirert av min egen sinnsstemning.

Det føles trygt, her trenger vi ikke bekymre oss over at problemene våre er til bry for andre. Det blir som et parallelt univers, vår egen lille planet. Utenfor den eldgamle bygningen kan vi ikke ha kontakt, det har vi ikke lov til. Jeg vet ikke engang etternavnet til de andre jentene.

- Legen min skyldte på stress, og mente det ville løse seg om jeg lærte å puste riktig! sier «Tone» og ler.

Jeg rister på hodet, og kjenner meg så altfor godt igjen i leger med manglende kunnskap om spiseforstyrrelser.

- Legen som henviste meg til spesialavdelingen for spiseforstyrrelser her på Gaustad, sendte meg følgende tekstmelding: Kolesterolnivået ditt er litt høyt. Jeg vil derfor anbefale deg å tenke nøyere gjennom hva du spiser og trene mer, sier jeg lattermildt.

Jentene bryter ut i krampelatter.

Det gjør godt å le av det, sykdommen føles ikke så skremmende da. Aller best føles det likevel å bli hørt og forstått. Og se mennesker nikke gjenkjennende.

Jentene fyller meg med inspirasjon og varme. Jeg har lyst å løpe hjem for å skrive. Jeg klør etter å videreformidle hvilke fantastiske mennesker de er, og at det finnes en fremtid for alle som sliter med det samme som oss. «Oss», jeg smaker på ordet. Det gjør godt å ikke lenger føle seg alene og misforstått.

Det er da det går opp for meg at det er nettopp dette jeg vil skrive om i eksamensoppgaven min.

 

Tre uker er gått siden mitt første møte med gruppen. Tvilen og depresjonen har allerede overkjørt den første optimismen.

- Jeg orker ikke mer, jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det! Jeg hulker utrøstelig og tviholder rundt mobilen som en livbøye.

- Fokusér på å puste rolig, Hege. Et skritt om gangen, ingen forventer at du skal bestige Mount Everest første uka, trøster storesøster, May Helen.

Jeg stirrer stivt i taket, forstår ikke hvordan jeg noen gang skal greie å bli frisk. Det som først hadde gitt meg en følelse av tilhørighet, føltes nå som min aller største forbannelse. Den intensive behandlingen tapper meg for all min siste energi. Plutselig skal alt bearbeides, og for første gang føles det virkelig. Det er ikke lenger min beskyttede hemmelighet, men en høyst reell psykisk lidelse som er blitt allemannseie. Hjertet raser, jeg har lyst til å skrike høyt.

- Prøv å snu tankene, hent frem noe du assosierer med noe positivt. Sett på julemusikk, Hege, og bruk den tiden du trenger, sier May Helen rolig.

Jeg setter på Chris Reas «Driving home for Christmas». Det er nederlaget som føles tyngst å bære. Det er ikke bare til å bli frisk på dagen. Tankemønsteret har grodd seg fast i underbevisstheten min, det vil ta tid og krefter å snu.

Jeg har trodd at jeg kan fortsette som vanlig, ta på meg glad-maska, gå på jobb, studere og følge behandlingen. Men når jeg kommer hjem fra jobb, hender det at jeg må sove nærmere et døgn for å hente inn den tapte energien.

Foran dataen prøver jeg å formulere setninger som gir mening, men en tsunami av tanker skyller over meg. Fristene løper fra meg, jeg greier ikke få ned ett ord uten å bli svimmel. Jeg har ikke lyst å gi opp, jeg vil så gjerne sette punktum på oppgaven. Men jeg er redd sykdommen er sterkere enn viljen.

Timene går, jeg ligger musestille i sengen. Jeg planlegger å ringe Gaustad og si at jeg ikke vil nå legetimen.

Tori Flaaten Halvorsen er egentlig fastlege, men hun har en deltidsstilling på avdelingen. Der følger hun opp de som går i behandling. Jeg har ikke møtt henne ennå, og har ikke lyst heller. Men jeg er pliktoppfyllende og samvittigheten min gjør at jeg kommer meg opp og inn på kontoret hennes.

- Jeg har en liste her jeg tenkte vi skulle gå gjennom. Så ser vi hvor langt vi kommer nå i dag, forklarer hun.

Jeg liker henne med en gang. Tori er direkte og handlekraftig. Hun organiserer blodprøver for å kartlegge hvilken tilstand kroppener i, forteller om et samarbeid med tannleger som kan sjekke ut graden av syreskader på tennene mine, skriver ut attester som skal gjøre det enklere for meg å fullføre utdanningen min og en resept på nye tabletter som skal flate ut de største humørsvingningene.

- Hva med jobben da, Hege? spør hun.

Jeg greier ikke å holde tårene tilbake. Tanken på å svikte de jeg jobber med føles uutholdelig.

- Jeg vet ikke, prøver jeg meg.

Tori bryter gjennom:

- Hege, at du skal gå til behandling flere ganger i uken, gå på et fulltidsstudium, jobbe med spiseforstyrrelsen din hjemme og ha en deltidsjobb ved siden av, det høres skrekkelig mye ut!

Så var det avgjort, og jeg sitter med en sykemelding i hånden. Når jeg går ut døren, føler jeg meg overveldet. Tori oppgraderes raskt til en superhelt i tankene mine. Jeg tusler litt forfjamset mot Rikshospitalet for å ta blodprøver. Kanskje er det håp likevel.

 
Skriveglede: Som journalistikkstudent bruker jeg mye tid hjemme foran macen. Når jeg greier å konsentrere meg føles det befriende å la hendene flyte over tastaturet. 

Semesteret nærmer seg slutten. Om bare noen uker gjenstår før jeg skal levere inn min endelige oppgave. Jeg sitter hjemme foran macen min.

Etter avtale med kurslederen har jeg greid å levere inn alle de obligatoriske oppgavene som gjør at jeg får gå opp til den endelige eksamen. Det var få frister jeg greide å overholde. Likevel føles det mer som en seier enn et nederlag. De er skrevet og godkjent. Skolearbeidet krever langt mer tid og krefter enn jeg som frisk ville brukt, men det er greit. Jeg er faktisk syk, men gjør det jeg kan for å bli bedre.

Mange av jentene i gruppen min har vært i behandling i to til fire år. Jeg har forsonet meg med at jeg det vil ta tid også for meg. Men jeg vet med meg selv at jeg skal bli en av de 65-80 prosentene som blir friske fra en spiseforstyrrelse.

Kanskje er jeg ikke det substansløse individet jeg alltid har fryktet, kanskje finnes det mennesker som kan elske meg selv om jeg ikke når drømmevekten.

Frykten for å mislykkes lurer i bakgrunnen ved mac`en, men jeg slipper den ikke til i dag. Vil noen le av meg, håne min inkompetanse, skal de få lov til det.

For når jeg setter punktum på denne historien, har jeg greid å fullføre eksamensoppgaven.

Det er en så stor seier at ingenting skal få lov å overskygge den.

 

 

 

36 kommentarer

Marita

19.01.2012 kl.00:07

Oi, dette var et godt velformulert innlegg. Jeg og du har to ting til felles: vi har bulemi og vi hater vårt speilbilde. Når jeg leser dette innlegget, kan jeg ikke si at jeg forstår hverdagen din og følesene dine. For min situasjon er noe helt annet, men jeg skjønner veldig godt at man blir sliten av dette - for jeg føler selv på kroppen min at den roper etter fred snart. Deretter vil jeg gi deg ros for din modighet for å ha tatt tak i hjelp. Lykke til videre.

SliterMedTankene

19.01.2012 kl.00:17

Sliter ikke med spiseforstyrrelser selv men dette innlegget rørte meg!

Vil bare si at du er utrolig tøff! Stå på videre, jeg er sikker på du klarer alt ! :)

Og husk, det er i motbakke det går oppover <3

Marita

19.01.2012 kl.00:34

Det var en utrolig sterk historie. Og et velskrevet innlegg. Jeg skal virkelig krysse fingrene for deg, du er sterk. Stå på videre.

19.01.2012 kl.01:42

Thanks for your sharing. I think that people would be kinder and that the world would be much much better if everyone shared like this. We all must not forget that no one in this world is perfect and accepting others' imperfections as well as our own is a necessity for good living with and amongst ourselves; for it creates love towards others and love towards ourselves. Imperfections are what makes people and the world interesting, the fourth leaf of a clover, the blue note in a jazz piece, the slight swedish accent of the nutritionist, the little bit of unwanted fat around a woman's waist...the list goes on and on. Your portrait on top of the post is most beautiful. The photographer is very good. He or she was able to go through your physical body and capture your soul which come out fully dignified and is a great complement to the article. I don't see how anyone or yourself could look down on you for both inspire respect for the human and the person that you are. I feel no pitty for you for you will win your battle and I'm sure you would have helped others win theirs also.

Hilde Lindanger

19.01.2012 kl.08:36

<3

M

19.01.2012 kl.10:42

Utrolig sterk og rørende å lese<3 For meg tok det 10 år å søke hjelp! Det skumle med bulimien er jo at vi nettopp kan holde på med overspising/sulting i årevis og likevel holde seg skjult for omverdenen. Sender deg masse gode tanker<3 Vit at du ikke er alene.

Heidi Persvangen

19.01.2012 kl.13:40

Jeg får alltid høre når man er i bunnen kan det bare gå en vei....:-) Oppover...

Kjempe bra innlegg og tøff er du....

Ikke bare det men du er jo så flott på alle bilder du stiller opp på også da synes jeg :-)

Nathalie

19.01.2012 kl.21:10

jeg er mållås.. helt utrolig historie og tusen takk for at du deler den med omverden.

Du får frem medaljens bakside.. I januar månded og midt i fokuset rundt slanking og trening etter julens utskeielser. Plutselig kommer artiklen din om konsekvensene MANGE sliter med i det skjulte... Både menn og kvinner..

Men en ting... tenk deg selv du ville aldri vært mindre glad i noen rundt deg om de veide 5 kg mer eller 15 for den saks skyld!

Tøff er du og takk for at du redder mange sjeler der ute..

Hege Tørresdal

19.01.2012 kl.23:31

Hilde Lindanger: Glad i deg, Hilde mi <3

Hege Tørresdal

19.01.2012 kl.23:34

Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese hele historien.. Det betyr utrolig mye for meg. Jeg håper den kan inspirere dere som sliter til å ta tak i problemet, og starte på veien mot det livet som var ment for dere! Jeg har endelig funnet min vei, og tanken på at jeg en dag skal bli helt frisk gir meg styrke til å fortsette..

Varm klem fra Hege

Iborglisa

20.01.2012 kl.20:39

Jeg fikk ikke lest dette i helgen som var, men jeg sitter her med tårene i øyene. Jeg har heller ingen spiseforrstyrrelse (som en av de andre som har kommentert), men jeg ble også veldig rørt. Takk for at du har turt og dele dette.

Livi

22.01.2012 kl.21:09

Tusen takk for utrolig god lesing som gjør inntrykk. Jeg sitter her med tårer i øynene og ønsker deg all lykke!! Jeg er ikke i tvil om at du er en fantastisk god skribent, en vakker sjel og et godt menneske. Ta vare på deg selv.

Ingrid

26.01.2012 kl.12:33

Kjære vene flotte Hege!

Dette gjorde godt og vondt på samme tid å lese.

Godt- fordi det er så mange med deg som lider i det stille, men du har gitt det et ansikt, å viser at dette skal dere klare sammen!

Vondt- Å få innsyn i hvordan du har slete bak 'fasaden', men også hvilke problemstillinger du møter i hverdagen.

Jeg kjenner deg ikke, har aldri snakket med deg. Men en klem vil jeg gi deg neste gang du er 'hima'. Stå på videre, dine ord og åpenhet er gull verdt.

stine

27.01.2012 kl.09:19

Du er utrolig flink til å ordlegge deg, og skriver om et veldig vanskelig tema og i tillegg blottlegge ditt innerste deg for hele Norge. Historien din minner veldig om min egen, så jeg ville egentlig bare si takk for at du delte din historie og setter fokus på noe veldig mange mennesker sliter med. Du virker som en fantastisk oppegående, ressurssterk og flott jente med bein i nesa. Ønsker deg all lykke videre :)

Victoria

27.01.2012 kl.18:50

For en historie, og for en skribent!! Håper alt er vell, og lykke til videre!!

E

30.01.2012 kl.09:39

<3

En hemmelig beundrer

05.02.2012 kl.22:37

Utrolig vondt å lese slike historier. Har en person som står meg nert så sliter med det samme, har vore på hennes side hele tiden å kan ikke fårestille meg hvor vanskelig det er for dere når det er så tungt for oss. Håpa allt går bra med deg, utrolig bra skreve foresten. Stå på, utrolig stolt over i vite hvem du er eller faktisk å ha vore litt med deg for mangen mangen år siden. Masse lykke til :)

Hanne

06.02.2012 kl.21:20

Sitter her med tårer i øynene, du har delt noe av det skjøreste: sykdommen og tankene som følger med, og ikke minst følelsene rundt det å ville bli frisk, å ikke være syk lengere.

Pappa leste artikkelen i VG Helg uka før jeg skulle legges inn for anorexia og han var sterkt berørt da han anbefalte meg på det sterkeste å lese den. Han hadde rett i at det kom til å hjelpe på motivasjonen.

Det er utrolig tungt bare å dele sykdommen med familien, for de lever også med den - dog bare på vondt.Så takk for at du deler med oss alle, alle med spiseforstyrrelser og våre familier, og ikke minst de andre rundt oss.

Håper alt går bra med deg, at du er på bedringens vei fra og kommer deg ut av helvette (for det er akkurat det en spiseforstyrrelse i min verden er allefall).

Hege Tørresdal

07.02.2012 kl.11:49

Hanne: Tusen takk, Hanne. For at du ga meg en slik tilbakemelding jeg bare har drømt om å få. For det har nettopp det som har vært min hensikt med å dele mine opplevelser. Jeg ønsket så inderlig at noen skulle finne trygghet og inspirasjon i mine ord, ikke minst at det skal skape en økt forståelse for sykdomsbilde for dem som står utenfor. Lykke til i din kamp, vi fortjener å være lykkelige.. Selv om det er vanskelig å tro på det av og til.

Sender varme og lykkebringende tanker til deg

Lill-Monica Wingstad

07.06.2012 kl.19:48

Jeg kjenner meg igjenn i så mye du skriver, det er som å lese om meg selv, Jeg har slitt med anoreksia siden jeg var 13 år og sliter ennå, jeg føler at jeg ikke blir tynnere, mens andre rundt meg sier at du er så tynn Lill, du må legge på deg, men jeg ser det ikke selv. Jeg bare tenker på mat hele tiden, og trening...det er det eneste i tankene mine og jeg hater mitt speilbilde fordi jeg føler meg ikke tynn nok og føler at alle ser på meg som en kjempe feit person. så jeg vet akkurat hvordan du hadde det, men jeg har bare ikke søkt hjelp ennå...men etter å ha lest bloggen din så hjalp du meg litt på vei:)

Elisabeth

13.06.2012 kl.17:25

Hei Hege

Utrolig rørende historie, jeg begynte faktisk å gråte havveis i historien, og måtte ta en pause før jeg leste videre. Rett og slett fordi jeg kjente meg så altforgodt gjenn i dett du skrev! Jeg har lenge slitt med forholdet til mat og kropp men innså vel først etter å ha lest historien din at jeg sliter med bulimi. Jeg kjenner igjenn tankene rundt det å umulig kunne vere "syk nokk".. Har mye jeg skulle ha skrevet her kjenner jeg ,men det hadde blitt en alt for lang historie!

Vile bare si takk Hege for at du delte historien din!

Sterkt gjort og utrolig godt formulert!

Hege Tørresdal

18.06.2012 kl.15:43

Lill: Hei, gode du.. Det gjør godt å vite at du har lest historien min, og kanskje jeg kan inspirere deg til å søke hjelp? Det er så fort og tro at vi er verdensmestere, at vi skal greie alt på egenhånd. Men dette er et alvorlig problem, og en går seg mer og mer fast jo lenger enn venter. Jeg ønsker deg alt godt, og prøv du også. Når alt komemr tl alt er det bare oss selv som kan ta ansvar for eget liv!

Hege Tørresdal

18.06.2012 kl.15:46

Elisabeth: Tusen takk.. Det blir bedre, jeg lover deg. Sakte, men sikkert. Men lov meg å søke hjelp, dette er en komplisert sykdom og utrolig krevende og skulle leve med helt alene! Sender deg varme tanker..

Lotte

02.08.2012 kl.20:53

Skrevet av en fantastisk modig jente! Også så flink skribent! Masse lykke til. Du er ei knalltøff dame! Stå på:) <3

Hege Tørresdal

03.08.2012 kl.08:23

Lotte: Tusen takk, gode Lotte.. <3

Maria

14.08.2012 kl.12:25

Hei Hege!

Utrolig sterkt av deg og dele historien din med alle sammen! Jeg er sikker på at det hjelper utrolig mange at du har tørt å ta skrittet å søke hjelp og å stå åpent frem med sykdommen!

Kjenner meg igjen i noe av det du har fortelt, da spesielt om "hjelpen" fra lege som ikke har peiling. Da jeg endelig hadde kommet til det stykke at jeg måtte få hjelp, så fikk jeg bare hjelp med depresjonen. I form av antidepresiva og ingenting mer. Noe som resulterte i rask vektoppgang, pga bivirkninger av feil medesiner. Og jeg brydde meg rett å slett ikke lengre om vekt og utsene. Da jeg endelig fikk "skrudd på lyset igjen" og bestemte meg for å slutte med medesinene, var jeg blitt så overvektig at jeg i steden sakte med sikkert gikk fra bulimi til tvangsspising. Så " hjelpen" fra legene gjorde bare til at jeg gikk fra en sykdom til en annen. Jeg holder nå på å kjempe meg ned til noe som kan være mi idealvekt, håper når jeg kommer dit at alle som " meiner det godt" kan slutte å fortelle meg hva jeg skal gjøre kostholdsvis og treningsvis. Det er en kamp hver dag, for det jeg er mest redd for er å bytte tilbake en sykdom med en annen.

Takk for at du har gitt meg en ny piff til å kjempe meg gjennom hverdagen!! Det er utrolig sterkt av deg! Tusen takk og lykke til på din ferd, jeg er helt sikker på at du kommer til å vinne kampen og gi bulumien et kraftig spark i raua:) Stå på Hege!!!

klem fra

en som tror på deg !

Hege Tørresdal

19.08.2012 kl.10:13

Maria: Det gjør godt å vite at jeg kan ha gitt deg ny guts, for det er nettopp det du gir meg med å åpne deg om din historie. Åpenhet er så viktig i kampen mot skammen og tabuer. Sykdommen vil nok alltid lure i bakgrunnen, men vi må lære å ikke gi etter for frykten. Det er vi som skal sitte i førersetet! Ønsker deg lykke til i din kamp, vi er aller sterkest sammen:)

Jay

19.08.2012 kl.13:57

Lykke til videre Hege!! Dette klarer du :)

Susanne

26.10.2012 kl.21:10

Heisann!

Tårene rant og rant mens eg leste gjennom historien din, eg kjenne meg så godt igjen!

Eg e og oppvokst i Hgsd området, begynte å slite med spiseforstyrrelser fra jeg var 9 til jeg var 21, fekk ikkje hjelp før eg va 19. Eg straffa meg sjøl ved å eta, jo usunnare det var jo verre var smerten.. Eg konne ligga på golvet å eta snop, mens eg skreik av smerte.. var som å få eit piskeslag på ryggen! Kan fortsatt den dag i dag, kjenna det "brenna" på ryggen.. Risping og kutting var min smertelindring.. Konne ha ei veka nesten uten mat, ei anna veka med bare overspising og oppkast og ei veka der eg bare åt snop og usunne ting, for å straffe meg sjøl..

Eg er diabetiker, og pga insulinen(medisin), så legger man på seg, spesielt jenter. Og siden man da tar av, hvis man stopper insulinen, så gjorde eg det.. I tillegg til bulimia, så hadde eg og insulin purging.. ein aen spise.fors. Eg hadde ein barnelege, som ikkje ville sjå elle hørra, som bare kjefta pga høgt bls.

Sjøl om eg forhåpentligvis kan vær øve denna delen av livet mitt, så vil likevel ligga litt i bakgrunnen.. Eg visste kje om nåken andre som va i samme situasjon når eg sjøl va midt oppi det, derfor så er eg så utrulig takknemlig for at du vil dela din historie med oss andre! Ikkje minst, så viser du oss som er/har vært i samme situasjon, unge jenter osv.. at sjøl dei som er perfekte, er ikkje alltid perfekte.. at dei e bare mennesker dei og..

Eg håper du har komt deg enda eit steg nærmare målet ditt, for du gir oss andre energi og motivasjon til å gå opp den store og bratte bakken..

Lykke til vidare!! Detta klare du! Eg står på sidelinjo samen med resten av supporterklubben å heie på deg:)

Mange klemmar!! <3

Hege Tørresdal

10.12.2012 kl.22:37

Susanne: Takk for at du tok deg tid til å lese hele den lange historien min.. At du lot den røre deg, og fant støtte i mine opplevelser. Det er et eller annet med det og føler på at vi er flere, at en ikke står alene i håpløsheten. Det gir en varm, trygg følelse av tilhørighet. Jeg ønsker deg lykke til på din vei.. Jeg ser frem med stjerner i blikekt til den dagen jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har kommet meg videre, at jeg ikke lenger lar meg styre av den negative tankemønsterets jernhånd.

Sender mang varme klemmer tilbake til deg <3

Lisa

01.04.2013 kl.23:38

Utrolig modig av deg å komme ut sånn med sykdommen. Jeg er 22 år og har slitt med bulimi siden jeg var bare 13 år gammel, jeg har endelig for to måneder siden tatt meg sammen og dratt meg til legen for å fortelle om mine problemer. Nå har jeg begynt hos psykolog og vært der 4 ganger.. Synes det er fint å lese om andres erfaringer rundt dette å få hjelp, da det hjelper meg mer til å bli sterkere og fortsette behandlingen til å bli frisk.. noe som ikke er enkelt i det hele tatt...

Lykke til :)

Angelina

14.06.2013 kl.10:03

Hege, dette var sterkt å lese. Jeg har visst hvem du er lenge, vi har felles kjente fra Haugesund og Bergen, men aldri har dette kommet opp. Når de har pratet om deg, har det kommet frem hvor sterk og flott jente du er! Husk det!! Lykke til med alt du gjør i livet.

Marie Holen

09.07.2013 kl.00:25

sterkt innlegg! det traff meg rett i hjertet! du er sterk, fortsett sånn!<3

Vilde

26.08.2013 kl.10:22

Tusen takk, jeg gråter nå, jeg kjenner meg igjen. Går selv til spiseforstyrrelsespesialister. Jeg er 15 år og har slitt med bulimi i ett år før jeg ble oppdaget. Bulimien kom vel som et resultat av året før hvor jeg var i faresonen til anoreksi. Jeg fikk ikke behandling da. Jeg sliter med at jeg føler meg for feit til å gjøre ting, og føler også at jeg tar opp plassen til noen andre, noen som trenger behandlingen jeg får langt mer enn meg. Det føltes godt å lese innlegget ditt, det var som å lese om mitt eget liv, bare at jeg er en del år yngre. Alle tanker og handlinger er noe jeg kunne gjort og tenkt. Hver dag, blir jeg så sliten. Jeg gjør knapt lekser og følger knapt med i timene på skolen, jeg klarer det ikke. Faren min forstår det ikke, ikke moren min heller. De kjefter på meg hele tiden, tilslutt skriker hodet mitt, og jeg tror jeg blir gal. De skjønner ingenting, det fikk meg til å tro at jeg bare er lat, at jeg er dårlig på skolen, at jeg er mislykket. Det er det jeg føler. Så jeg kutter meg, men selv det får jeg kjeft for. Jeg skjønner ikke hva de forventer av meg. Det føles ikke som om noen er glad i meg, eller i stand til å forstå meg. Det gjør vondt..

29.08.2013 kl.19:55

Dette innlegget hjalp meg veldig mye tusen takk!

Hilsen 15 år gammel jente.

Vilde

10.11.2015 kl.23:40

Hei.

Jeg sliter med anorexia.

Det var en rørende historie.

Håper du kommer til åfå det bedre.

Du inspirerte meg veldig.

God.bedring.

Hilsen Vilde fra Haugesund.

Skriv en ny kommentar

Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep


Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • Arkiv

  • hits