januar 2012

Jakten på bekreftelse

Det er rart hvor avhengighetsskapende bekreftelse kan være. Av og til kan det føles om det styrer hele vår eksistens, at mengden bekreftelse du får uten i fra er et mål på hvor mye du som menneske har av verdi. Andres skryt og komplimenter blir helt avgjørende for hva du synes om deg selv. Og Gud forby om det skal komme noe negativt, da kan du være sikker på at verden raser sammen. Jeg kjenner det er godt at abstinensene sakte, men sikkert har roet seg. Hver dag jobber jeg med å vende meg innover, for det å være glad i seg selv er den aller viktigste bekreftelsen på at du har gjort noe riktig. Jeg blir oppriktig bekymret for alle menneskene i rampelyset, for det krever virkelig karakterstyrke og en enorm selvtillitt for og ikke la seg knekke av oppmerksomhetsjaget. Og slike kvaliteter er sjeldne. Hvilken bekreftelse blir vel god nok etter du har stått i spektrum og vunnet en idol-finale, eller har blitt møtt av et fullsatt pressekorps som alle vil ha en bit av akkurat deg? Hvis du i resten av livet skal måle lykke og fullkommenhet utifra en slik mal, hvordan skal du da noen gang greie å leve opp til forventningene? Hvordan skal en igjen og igjen greie å toppe noe slikt? Da er det lett å gå seg bort, og lete forgjeves etter den samme følelsen av lykke og fullkommenhet. Uansett vil hverdagen virke grå i sammenligning. Er det rart en blir avhengig? Bekreftelse og adrenalinet som følger er livets farligste dop. 

Fred ut

-Hege-

Vakre baby-Amelia

For litt over en uke siden ble Anette og Francisco foreldre til verdens skjønneste Amelia.. Og i dag var jeg så heldig å få hilse på det lille nurket for aller første gang! Jeg hadde helt glemt hvor små mennesker faktisk kan være, en liten dukke som har et helt liv foran seg. Jeg blir så utrolig lett rørt, og når jeg så de bitte små hendene og nydelige, klare øynene greide jeg ikke holde tårene tilbake. Det er jo et bitte lite mirakel, så perfekt at det tar pusten fra meg! Tenk at det engang skal bli min tur..


Fiona og hennes kjære var også med på besøk i dag. Etterpå fikk Fiona en noe forsinket bursdagskake av meg:) Tusen takk, skjønne Torill.. For at du har hjulpet meg enda en gang!!

 

Nå har jeg lurt meg oppi sofaen, og skal kose meg med en episode av den herlige serien "Hart of Dixie"





-Hege-

 

Thailand, baby!

Jaa.. Jeg får dra ut i den store verden jeg også! Jeg har fått en uke fri fra behandling, og setter den sammen med påskeferien. Og vips, så får jeg to hele uker jeg kan bruke på hva som helst! Jeg og Renate min har lenge planlagt at vi ønsker å oppleve en bit av verden sammen, men det har til nå vært vanskelig å få til å klaffe. Men nå har vi bestemt oss, vi setter snuten mot Bangkok 25 mars! Derfra drar vi videre ned til Koh Chang før vi fortsetter ned til Koh Samet. Jeg har sommerfugler helt ut i tærne, så utrolig deilig at jeg også får snust litt på verden nå som hele klassen skal ut på reportasjereise! Vi jobber med å få med oss Marita (lillesøster) også. Ettersom hun har bodd der borte, hadde det vært deilig og ha med seg vår helt egen lokalkjente tolk:) Så nå drømmer jeg meg bort i pudder hvite strender, palmesus og bølgebrus.. Og ikke minst har jeg begynt jakten på den perfekte bikinien! 

Perfekte Koh Samet <3

Nydelige Koh Chang..

Drømmebikiner fra www.victoriasecret.com





Drømmende klem 

Hege

Vennskap

Venner er det vakreste i verden, og jeg skulle så gjerne gjort alt for mine venner. Bært dem rundt i kongestol, sloss mot potensielle fiender og skånet  dem for alt som gjør vondt. Jeg vil at de skal vite hvor mye jeg setter pris på dem, helst hver dag. Men jeg har aldri vært flink nok på det. All den energien jeg så gjerne ønsket jeg å bruke på å pleie forholdet med mine dyrbare venner, har jeg så altfor lenge heller blitt brukt på å være syk. Istedenfor å ta opp telefonen å åpne meg til de som bryr seg om meg, velger jeg heller å låse meg inne og isolere meg. Jeg er ikke stolt over det, men det er så mye enklere å være tilstede når en er glad enn når en er lei seg. Jeg har alltid blitt skremt av tanken om å knytte mennesker for nært, og det har vært enklere og leve opp til forventninger når mennesker kun får meg i små doser. Men jeg vil så gjerne snu på det, jeg vil tørre å vise andre at jeg kan være svak. For hvorfor har jeg strebet sånn etter å skjule at jeg er et nyansert menneske, med gode og dårlige sider?  Det er jo nettopp det som gjør meg til et menneske. Så 2012 skal bli ett år hvor jeg slipper vennene mine helt inn, og tar vare på dem som betyr så uendelig mye for meg. For jeg vet jo innerst inne at de aksepterer meg for akkurat den jeg er. 

Så utrolig glad i dere <3




-Hege-


Hvordan snu en dårlig dag?

På dårlige dager er det ingen enkel løsning på hvordan man skal greie å hente seg opp igjen, hvordan en skal greie å klatre ut av det svarte hullet som føles så uendelig dypt. Av og til føles det nesten som noen har lagt et stort tungt lokk over, så selv om jeg gir alt er det likevel ikke nok. Jeg har sittet nede i det svarte hullet mitt så mangen ganger, at jeg med tiden har lært meg noen triks for å komme meg opp til overflaten igjen. Og om ikke jeg greier det, så får jeg kanskje til å gjøre det litt mer hjemmekoselig nede i mørket. Jeg vet at det ikke er enkelt å komme i gang, og faktisk ha energi til å hente seg opp igjen. Jeg legger meg som regel i sengen og tar tankehavet med meg. Det kan ta 3 timer, det kan ta 2 dager, men det er ikke et nederlag så lenge jeg greier å ta tak til slutt.

Men hva gjør man? Jeg sier ikke at min fremgangsmåte er den eneste riktige, men jeg tenkte jeg ville dele noen av de tingene som hjelper meg på håpløse dager. 

1. Gå på badet, sett dusjen på slik at rommet fylles med damp. Det er så utrolig beroligende når en tar seg tid til å kjenne varmen bre seg og la dampen få det til å kile barnslig i magen. Det blir som ditt eget lille spa:) 

2. Så ta deg en dusj, en slik god dusj som får deg til å lukte friskt og godt, og gjerne smør deg inn med bodylotion (eller min favoritt, body shops bodybutter) fra topp til tå etterpå. Jeg får en slik utrolig god følelse når jeg myk og skinnende ren kryper inn i en deilig, behagelig pysjamas. 

3. Tenn levende lys rundt i rommet, og gjerne lag deg en kopp varm te. Det er ekstra deilig nå som det er iskaldt ute. Jeg har også et ordentlig puseteppe jeg gjemmer meg i. 

4. Invester i favorittserien din, slik at den alltid ligger klar på tunge dager. Sett på en episode om du vet får deg til å le, det er rart hvilken kraft latter har. Sex og singelliv er min ultimate favoritt. Både jeg og lillesøster sverger også til Polarekspressen når dagene føles ekstra grå.

5. Apropo polarekspressen, julemusikk gir meg uten unntak en varm, kilende følelse i magen. Av og til kan jeg ligge å lytte i flere timer, og det hjelper!

6. Jeg elsker å skrive, og jeg fyller bøkene mine med usammenhengende beskrivelser av sinnstemningen min. Det hjelper å plassere tankene og bekymringene et sted. De føles litt mindre skremmende på svart hvitt. 

7. Om du ikke synes skriving er din greie, kan det likevel være til stor hjelp å sette opp en liste for deg selv. Noter ned 5 gode og 5 dårlige ting med livet ditt. Når jeg sier livet ditt, mener jeg ikke deg selv. Hver gang blir jeg overrasket over hvor vanskelig det er å finne dårlige ting versus gode ting. 

8. Jeg vet at hverdagen er den største delen av livet, men ofte gjør det så utrolig godt å ha noe å se frem til, som en reise. Slik at en kan sitte å planlegge alle de spennende tingene en skal gjøre, hvilke steder en vil se og hvilke klær en vil ha med seg. Akkurat nå planlegger jeg hvilke søte sommerkjoler jeg skal ha med meg til Roma, hvilke landmerker jeg vil besøke og hvilke små, genuint italienske retauranter jeg vil innom. 

9. Sett opp en liste med ting du ønsker å gjøre i løpet av 2012. Det gir deg rom til å være litt kreativ, og drømme deg bort til situasjoner der livet føles lettere. Og etterhvert som du krysser av ting på listen din, får du også en herlig mestringsfølelse:)

10. Kom deg ut i frisk luft og gå en tur. På tunge dager skremmes jeg gjerne av sosiale settinger, og jeg vil helst ikke møte noen. Grensen trekkes ved en telefonsamtale. Men selv om en helst ikke vil møte andre, gjør det godt å kommer seg ut i frisk luft. Virkelig trekke den ned i lungene og kjenne etter hvor godt det gjør. Jeg tar med meg Emma, og går en runde i parken. Jeg prøver å løfte blikket og faktisk se rundt meg, det er jo så mye vakkert der ute!

Jeg tar mer enn gjerne imot gode råd fra dere også:) 

 

 

-Hege-

Vil så gjerne reise..

Jeg er i gang med skolen igjen for fullt, og jeg elsker det. Det er globale studier som er fokuset denne våren, og det er så utrolig interessant at jeg suger til meg hvert ord som blir sagt. Så lenge foreleseren formidler det på riktig måte, vel og merke. Fra urbanisering til krig og konflikter og miljø spørsmål. Hadde jeg en gang fått dra ut i verden for å rapportere, hadde jeg blitt så utrolig lykkelig. Det hadde vært drømmejobben over alle drømmejobber. Det er kanskje derfor jeg er ekstra skuffet over at jeg ikke får dratt ut på reportasjereise nå i vår, at jeg må bli hjemme i Oslo når resten av klassen drar ut og opplever verden. Men jeg må bite det i meg, og tenke over alle de gode tingene som vil komme min vei senere. Jeg må fokusere på at det å finne tilbake til meg selv, og endelig bli frisk er viktigere for meg enn noe annet. Selv om det virker mer fristende å rømme ut i verden heller enn å bearbeide problemene her hjemme, er det likevel ikke den rette løsningen. Min dag kommer, og jeg gleder meg:)




-Hege-

Tante Hege :)

Det føles litt sånn, at jeg har blitt tante til verdens søteste, lille pomerian: Teddy. I dag dro jeg og Emma for å møte Renates lille hjerteknuser for første gang. Hva er det med små valper som gjør at selv en stein hadde smeltet? Så er det ikke så skummelt med små valper som med barn. Jeg får enda litt angst når jeg tenker på at et lite menneske skal være totalt avhengig av meg, at bare et lite feilsteg kan få store konsekvenser. Derfor er jeg foreløpig fornøyd med å være mamma til Emma min, og at jeg nå har fått enda et tantebarn: Teddy. Når jeg har lært å ta vare på meg selv, kan det også være at jeg etterhvert blir klar for å få et lite menneske i livet mitt. Men jeg føler på meg at Emma får prøvd ut mammarollen før meg:)



 
Mamma-Renate og bebisen <3

-Hege-



Spontanglede :)

Jeg blir så stolt når jeg greier å lage meg en bra dag! Når jeg kommer meg ut, trosser frykten rundt hva mennesker tenker og gjør det jeg kan for å bare være. Dagen i går fortsatte slik. Når jeg endelig hadde bestemt meg for å slappe av hjemme, tok Heidrun kontakt med meg. Det måtte jo bare være skjebnen:) Vi koste oss med et par glass vin før vi svingte oss litt på byen. Det gjorde godt å komme seg ut litt, ta en liten pause fra tankene. Så er Heidrun en slik skjønn solstråle som uansett får deg til å smile. Spontanitet er ofte det beste, så trenger en ikke å planlegge for mye i hodet.  I dag skal jeg igjen begynne å fokusere på skolen, det er på tide nå. 

Koser meg fortsatt med denne spennende, nye "photo art" appen:)


 

Ås to i Oshlo <3

-Hege-

Snøengler

Jeg våknet i dag med et fokus: Det skal bli en bra dag. Det er uaktuelt at jeg skal gå i samme fellen som i går, desto viktigere ble det å begynne dagen med noe å glede seg over. Et naturlig valg ble sex og singelliv;) Det stemmer at jeg enda en gang har blitt hekta på den frittalende humoren, de herlige jentene, de glamorøse festene og de håpløse forholdene. Med tidenes beste utgangspunkt setter jeg og Emma kursen ut i nysnøen. Vi akte og lagde snøengler til jeg selv så ut som en snømann. Å, du herlige vinter.. Nå bærer det en tur på trening før jeg gjør meg klar til en deilig kveld:) 


Kanskje vanskelig å se, men her er to fiine snøengler <3


Jeg er ny på denne smart telefon greia, og har først nå oppdaget den fantastisk "app" verdenen! Såå artig å leke seg med farger!!

Varm klem 

-Hege-

 

 

 

En hær av følelser

I kveld har jeg rotet meg bort igjen. Det gjør vondt når det skjer, spesielt når jeg har så utrolig lyst at kurven min skal ha en jevn stigning. Men jeg greier ikke å stoppe tankene, de kommer marsjerende, taktfast og i så stort omfang at jeg alene ikke greier å stoppe dem. De bare fortsetter, tramper over meg som om jeg ikke har noen ting jeg skulle ha sagt. Det gjør vanskelig å puste, det føles som om hele hæren stopper opp og gir akt på brystet mitt. Det gjør vondt, men jeg greier ikke å komme meg unna da jeg ikke er i stand til å bevege meg. Jeg ligger slik en stund, kanskje en time, kanskje tre. Så greier jeg å reise meg. Jeg prøver å bruke det jeg har lært, henter frem de tingene som gleder meg. Jeg fyller leiligheten min med levende lys, finner meg en kopp te, ser på fototapeter på nettet, setter på sex og singelliv og drømmer meg bort i vakre kjoler. En episode, to kjoler og en fototapet senere, føler jeg meg lettere. Jeg puster roligere, og det gjør ikke lenger like vondt. Tenk at jeg greide det helt selv..

 

Gleder meg til disse to dumper ned i postkassen min <3 (nelly.com)

Tenk når jeg får denne fine fototapeten opp i stua mi:) (Photowall.no)


Hjertesukk <3

-Hege-










 

Middags gruppe..

Så kom fredagen, og det føles deilig å ha kommet seg gjennom uken. Dagene begynner å gå tilbake til normalen, mobilen har roet seg og jeg begynner å kjenne at energien sakte, men sikkert finner veien tilbake. Rutiner gjør meg trygg, og jeg synes det er ekstra vanskelig å finne meg selv i en kaotisk hverdag. I dag har jeg vært på møte med behandlerne og legen min på Gaustad. Vi har lagt en plan fremover, slik at jeg vet hva jeg har å forhole meg til. Så hadde det åpnet seg en plass på en av middags gruppene. Hjertet begynte å galloppere med det samme de nevner det. Da må jeg møte opp hver tirsdag, lage middag og spise sammen med gruppen. Det høres såre enkelt ut i teorien, men middag er det måltidet jeg frykter mest. Tanken på å skulle spise med en gjeng med ukjente jenter,og ikke nok med det, måtte holde på det, føles absurd. Jeg skulle så gjerne ønske jeg greide å være takknemlig for at jeg er så priviligert at jeg har vokst opp i Norge, hvor jeg har tilgang på overflod av mat og drikke. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet når jeg tenker på alle menneskene rundt i verden som ikke er så heldige. Jeg føler meg både bortskjemt og utakknemlig. Men jeg må prøve å legge fra meg den tanken. For jeg ønsker virkelig å sette pris på det livet jeg er så heldig å ha fått utdelt, og jeg jobber virkelig hardt for å komme meg dit. Jeg vet at jeg må slutte å unnskylde meg for at jeg er syk, det er bare ikke alltid fornuften og tankene spiller på lag. Jeg sa ja til  å prøve ut middags gruppen, men jeg er livredd. Likevel vet jeg at det er et viktig skritt i riktig retning. 



 

-Hege-

Å reise eller ikke reise..

Jeg har så lyst å reise bort, ta en pause fra hverdagen hjemme i Oslo. Puste inn fremmed luft, møte nye mennesker, smake fremmed mat og suge inn nye erfaringer. Jeg elsker å sette meg på flyet til en ny og ukjent destinasjon. Denne våren skal de fleste i klassen dra ut i verden for å skrive en avsluttende reportasje. Jeg skulle så inderlig ønske også jeg kunne dra, det hadde vært så utrolig spennende og lærerikt. Men av og til må man prioritere,og i 2012 er det aller viktigste for meg å bli bedre. Da er jeg nødt til å følge behandlingen, og jeg kan ikke rømme til utlandet for å drive reportasjearbeid. Jeg føler jeg går glipp av en viktig erfaring på min vei mot journalist-yrket. På samme tid vil nettopp de prioriteringene jeg gjør nå kunne resultere i at jeg vil få nye muligheter til å dra ut i verden senere. Snart skal det bli min tur. I mellomtiden kan jeg kanskje dra en langhelg til Roma.. Jeg har jo trossalt snart bursdag:)






Så nå ligger jeg her på sofaen, og drømmer meg bort til stemningsfulle Italia. 

-Hege-

Mitt liv som spiseforstyrret

Det har vært flere som har etterlyst min historie som sto på trykk i VG helg 14 januar, ettersom de enten bor i utlandet eller ikke fikk kjøpt avisen. Den ble desverre kun utgitt i papirutgaven og på I pad, og er derfor ikke tilgjengelig lenger. Derfor har jeg lagt noen av bildene og selve historien inn her for dere til å lese. 


Bare én av 20 bulimikere i Norge får hjelp. Mitt navn er Hege Tørresdal, og jeg er den ene av de 20.

Føttene mine tråkker hurtig i retning Gaustads spesialenhet for spiseforstyrrelser. Med mine 177 cm, lyseblå øyne og blonde hår, blir jeg ofte lagt merke til.

Den mest konkrete oppmerksomheten fikk jeg da jeg ble kåret til Frøken Norge i 2004. Det burde i de fleste tilfeller resultert i en selvtillits-boost, men for meg ga det ny næring til en spiseforstyrrelse jeg allerede hadde slitt med i mange år.

Jeg jublet foran kamera, og gråt foran speilet. For jeg visste akkurat hva alle tenkte. Blikket deres avslørte dem. Det var et hån mot hele konkurransen, og jeg var smertelig klar over det.

Det ble enda viktigere for meg å perfeksjonere det ytre. Ble jeg tynn nok, trengte ingen legge merke til de andre manglene mine.

Jeg kom for første gang i behandling høsten 2008, men da var jeg ikke klar. At noen skulle invadere mitt eneste kontrollområde fikk meg til å kvesse klørne. Nå er vi i 2011, og jeg har stått på venteliste i fire måneder. Egentlig har jeg ventet i 11 år, sykdommen har nemlig hjemsøkt meg siden jeg var 16.

For det er en sykdom, selv om den er selvpåført. Den har et flott, latinsk navn. Bulimia Nervosa. En sykdom for selvopptatte og overfladiske mennesker som ikke greier å sette pris på alt det vakre livet har å tilby. Det er i hvert fall det jeg har fortalt meg selv så mange ganger at det er blitt en sannhet.

Livet mitt inneholder flere slike sannheter. Litt som en sulten eremitt har de jobbet seg innover, jafs etter jafs, og overtatt tankesettet mitt. Jeg håper at hjernen min er selvreparerende, at den vokser ut igjen som halen på en øgle. For jeg vil starte på det livet som var ment for meg.

Spiseforstyrrelser er den tredje største dødsårsaken blant unge kvinner i Europa, og jeg vil ikke bli en av dem.

Jeg ga opp veterinærdrømmen, da jeg visste det ville blir for mye å kombinere med spiseforstyrrelsen. Jeg fullførte kun et halvt år av fysioterapi-studiet, da treningen og planleggingen rundt mat tok for mye tid.

Jeg rømte fra medievitenskapen da depresjonen ble altoppslukende og jeg ikke fikk i meg nok næring til å holde konsentrasjonen oppe.

Nå har jeg kommet gjennom de to første årene på journalistikk-studiet. Kun ett år gjenstår før jeg vil få et håndfast bevis på at jeg i en alder av 27 år endelig har greid å utrette noe. Jeg er livredd for og mislykkes enda en gang. For det er dette jeg vil. Jeg ønsker det så sterkt at det brenner inni meg.

Greier jeg å fullføre denne eksamensoppgaven, vil det gi meg troen på at jeg kan være noe mer enn en spiseforstyrrelse.


Mitt andre hjem: Hver onsdag drar jeg for å møte gruppen min ved spesialenheten for spiseforstyrrelser på Gaustad.

 Fremme ved hovedinngangen lukker jeg forsiktig opp døren, og setter kursen mot venterommet.

- Hei, sier jeg.

Hjertet hamrer. En nett dame i tidlig 50-årene møter meg.

- Gunilla Forsberg, klinisk ernæringsfysiolog, hilser hun med antydning til svensk aksent.

Psykoterapeut Michael Geller tar over samtalen.

- Du vil følge et opplegg med syv andre jenter. Gunilla og jeg vil fungere som behandlere, men det er dere som vil stå for dialogen. Midtveis i hvert gruppemøte vil vi også sette av tid til å formidle tanker gjennom kunst.

Michael presenterer opplegget med bred amerikansk aksent. Begge smiler varmt til meg, men jeg vet hva de tenker. De synes jeg er altfor feit til å fortjene hjelp her hos dem. Og jeg er enig. Hvem gidder vel å behandle en mislykket anorektiker?

For det føles slik. Jeg prøver hardt å etterleve et strengt matregime. For jeg vet med meg selv, at ettersom kiloene raser av, vil livet mitt falle på plass og jeg vil bli lykkelig. Så sprekker jeg, hodet skriker etter mat, magen verker, jeg blir svimmel og gir etter. Selv om jeg kvitter meg med kaloriene, vet jeg at kroppen min nekter å samarbeide, den er en slu jævel. Den suger til seg alt den kan av næring så snart maten treffer magesekken.


Hjemme best: Iblant gjør det godt å rømme til familien min hjemme i Aksdal. Mamma (Grete), storesøster (May Helen), Pappa (Torbjørn) og lillesøster (Marita) hjelper meg å samle krefter før jeg igjen tar fatt på hverdaen i Oslo.

 

Dette er min siste konsultasjon før jeg skal møte resten av gruppen om to dager. - Vi kommer til å ha faste møter hvor vi diskuterer mat, men det vil også bli holdt kurs og være mulig å delta på lunsj-grupper, forklarer Gunilla.

Hun skal altså lære meg om mat. Er det noe jeg kan, så er det mat. Siden jeg var 16-år har mat spilt hovedrollen i livet mitt, som en hulder har den lokket meg inn i utilgivelige fristelser. Har noen ønsket å blande seg inn i vanene mine, har jeg vernet om dem som et illsint lemen.

- Har du noen spørsmål? spør Michael.

- Er alle tynnere enn meg? er det eneste jeg greier å få frem. Jeg angrer med det samme. Kommentaren viser hvor egosentrisk og overfladisk jeg er. Her sitter jeg og tar plassen til en person som sikkert fortjener den mye mer enn meg. Jeg stjeler en sjanse til å bli frisk fra en som er sykere, kaster oftere opp, er mer deprimert og ikke minst tynnere.


Min verste fiende: Det gjør vondt å se seg selv i speilet, likevel greier jeg ikke la være. Mitt største ønske er at jeg en dag skal greie å bli glad i meg selv. 


November 2008. For litt over en uke siden rømte jeg fra studiene og livet mitt i Trondheim. Jeg står på badet hjemme hos mamma og pappa i Aksdal. Mamma, Grete, er på jobb på Haugaland distrikts psykiatrisk senter. Pappa, Torbjørn, har jeg ikke oversikt over. Kanskje er han på verkstedet, kanskje er han ute og løper.

Jeg stirrer på mitt eget, motbydelige speilbilde. Jeg har ikke spist på nærmere to uker, men likevel blir jeg bare større og større.

Kroppen skjelver. Den føles som et fengsel, jeg er fanget i en kropp som er fylt av selvforakt og en overveldende tristhet. Reservelagrene er tomme, jeg har ingen flere krefter å hente frem. Kroppen går på autopilot, jeg står utenfor og ser meg selv lete febrilsk gjennom skuffer og skap.

Jeg stopper opp, der ligger redningen, en pakke paralgin forte.

Jeg samler 35 tabletter i en hånd, stirrer på dem et øyeblikk før de besluttsomt forsvinner i tåresløret.

Jeg venter på at lettelsen skal skylle gjennom meg, men tankene blir avbrutt av skritt fra andre etasje. Pappa er hjemme:

- Hege, hvor er du?

De har passet ekstra godt på meg disse ukene, familien min, klippen min. De er de eneste som noen gang vil kunne greie å være glad i meg, selv om de kjenner hele meg. Jeg føler meg svimmel, uten helt å vite om det er tablettene som virker eller utmattelsen som tar overhånd.

«Kan jeg svikte de eneste menneskene som har tro på meg?» Jeg løper opp og møter pappa på kjøkkenet. Sorgen og hatet i kroppen min føles så uutholdelig at jeg faller sammen på gulvet, skriker som et lite barn:

- Jeg greier ikke mer.

Pappa har alltid vært den sterke, selve bautaen i familien. Jeg har aldri sett ham gråte, selv ikke i begravelser. Det finnes ikke en praktisk ting han ikke kan fikse. Han ordner opp, setter livet mitt i system. Men når det kommer til følelser, har alltid pappa vært litt ubekvem. Det er mamma som tar seg av den biten, trøstende og omsorgsfulle ord kommer naturlig for henne. For første gang ser jeg at han er redd, livredd.

- Jeg?jeg tror jeg har tatt for mange piller, får jeg så vidt frem.

Pappa tar opp telefonen, ringer sykehuset.

- Datteren min har fått i seg for mange tabletter. Han henvender seg til meg:  Hvor mange tabletter er det snakk om Hege, og hvilke?

Det er uklart for meg, jeg greier ikke huske. Alt forsvinner i et slør av desperasjon.

-  30, kanskje 40? svarer jeg.

Pappa tar meg med på toalettet:  Du må prøve å få dem opp, Hege!

Jeg registrerer så vidt hva han sier og gjør et halvhjertet forsøk.

Ikke lenge etter står ambulansen der. Pappa gråter. Og jeg som ikke trodde han kunne gråte.

På akuttmottaket ved Haugesund sykehus fører de en slange ned i halsen på meg. Pappa har ringt mamma på jobben, og de står begge ved siden av sengen min. De er redde. Jeg mente aldri å såre dem; den eneste jeg ville såre, var meg selv. Den dårlige samvittigheten dunker i brystet, hvordan kunne jeg ha vært så egoistisk? Jeg har lyst til å si noe, men jeg orker ikke.

Jeg sover ikke den natten. Sykepleierne kommer innom for å ta blodprøver av meg en gang i timen, for å forsikre seg om at giftnivået i blodet mitt ikke øker. Jeg er utslitt, kvalm og vet med meg selv at noe må gjøres, men ikke hvor jeg skal hente kreftene fra. Hvor på veien mistet jeg kontrollen?

Den vanligste dødsårsaken ved spiseforstyrrelser er selvmord, hjertesvikt og undernæring. Jeg vil ikke bli en del av den statistikken.

Om jeg ikke fortjener en ny sjanse, så fortjener familien min at jeg prøver.

 
Lufte tankene: Når tankne løper fra meg, hjelper deg å ta med meg min nære venninne Renate Cecilie Bugge (27) og min tibetanske spaniel Emma ut på tur i Tøyenparken. 

En onsdag på Gaustad sykehus i Oslo, tre år senere. Jeg skal møte de andre i gruppa. Jeg har som regel ikke problemer med å møte nye mennesker, jeg er mer bekvem med korte upersonlige møter enn å la mennesker virkelig bli kjent med meg. Da er det nemlig mindre sannsynlig at de avslører at jeg verken er smart eller interessant nok til å kaste bort tiden på.

Men nå vil alle som sitter der allerede kjenne til min aller største svakhet. Alt blir snudd på hodet. Det som jeg med blod, svette og tårer har prøvd å skjule, skal plutselig være det første en gruppe totalt ukjente mennesker vet om meg.

Jeg puster dypt inn, og banker på. Ti stoler står i en sirkel i et stort, opplyst rom; bare noen få er allerede opptatt. Gunilla og Michael er der. Jeg hilser usikkert på de andre og tar meg selv i å føle meg overrasket, men lettet. Det lyser ikke «Jeg har en spiseforstyrrelse» av dem.

Jeg senker skuldrene. Anorektikere er som regel tydelig underernærte. Det blir dermed automatisk enklere å akseptere som en alvorlig lidelse. For en bulimiker er det gjerne ikke slik. En sulteperiode, fulgt av overspising og oppkast, fører gjerne til store vekt- svingninger, men veldig mange ser normalvektige ut. Dette gjør det ikke minst enda lettere å skjule.

Det tar i gjennomsnitt mer enn fem år før en bulimiker søker hjelp. For meg tok det 11 år.

Når kroppen går på sparebluss og vekten nekter å rikke seg, er det enkelt å avfeie advarsler. Jeg er ikke tynn nok til å være en av de 20 prosentene som dør av en spiseforstyrrelse. Jeg kaster ikke opp ofte nok til at jeg har en forstyrrelse i elektrolyttbalansen som kan resultere i hjertesvikt.

Michael setter i gang samtalen.

-  Som dere har vært forberedt på, har vi har to nye gruppemedlemmer i dag: Hege og «Jorunn». Vi starter med en presentasjonsrunde. Hege, begynner du?

Jeg stirrer vettskremt bort på Michael, «Jeg?». Hjertet synker i brystet.

- Mitt navn er Hege, jeg er 27år og studerer journalistikk her i Oslo. Jeg har slitt med bulimi siden jeg var 16 år gammel.

Ingen ler, ingen rister på hodet eller sender meg dømmende blikk. De fortsetter med neste person.

Jeg biter meg i kinnene, prøver å holde tilbake et smil. «Var det virkelig ikke verre enn det?»

En etter en forteller jentene om uken som har gått, hvilke utfordringer de har møtt på. Hvordan uoverkommelige hinder dukker opp i de mest hverdagslige situasjoner, hvordan de degraderer seg selv til et menneske som verdien utelukkende bestemmes ut i fra utseende og vekt.

Det er først nå jeg forstår at disse jentene sliter med dype depresjoner, altoppslukende angst og ikke minst, kroppslige vrangforestillinger. Likevel har jeg lyst til å le høyt.

Jeg har lyst å danse rundt i rommet, og ringe mamma. For aller første gang gir tankene mine mening. Selv om mamma er sterk, vet jeg at dette vil løfte flere kilo fra skuldrene hennes. Men jeg blir sittende uten en lyd. Det ville åpenbart vært upassende, selv for en pasient på Gaustad.

- Da går vi til kunst!

Michael reiser seg, jentene finner frem ark, malerutstyr og fargestifter. Stemningen skifter. Først nå kan jeg slippe smilet fri. Jeg ler av mine rustne tegneferdigheter, men legger hjerte og sjel ned i mitt aller første kunstverk inspirert av min egen sinnsstemning.

Det føles trygt, her trenger vi ikke bekymre oss over at problemene våre er til bry for andre. Det blir som et parallelt univers, vår egen lille planet. Utenfor den eldgamle bygningen kan vi ikke ha kontakt, det har vi ikke lov til. Jeg vet ikke engang etternavnet til de andre jentene.

- Legen min skyldte på stress, og mente det ville løse seg om jeg lærte å puste riktig! sier «Tone» og ler.

Jeg rister på hodet, og kjenner meg så altfor godt igjen i leger med manglende kunnskap om spiseforstyrrelser.

- Legen som henviste meg til spesialavdelingen for spiseforstyrrelser her på Gaustad, sendte meg følgende tekstmelding: Kolesterolnivået ditt er litt høyt. Jeg vil derfor anbefale deg å tenke nøyere gjennom hva du spiser og trene mer, sier jeg lattermildt.

Jentene bryter ut i krampelatter.

Det gjør godt å le av det, sykdommen føles ikke så skremmende da. Aller best føles det likevel å bli hørt og forstått. Og se mennesker nikke gjenkjennende.

Jentene fyller meg med inspirasjon og varme. Jeg har lyst å løpe hjem for å skrive. Jeg klør etter å videreformidle hvilke fantastiske mennesker de er, og at det finnes en fremtid for alle som sliter med det samme som oss. «Oss», jeg smaker på ordet. Det gjør godt å ikke lenger føle seg alene og misforstått.

Det er da det går opp for meg at det er nettopp dette jeg vil skrive om i eksamensoppgaven min.

 

Tre uker er gått siden mitt første møte med gruppen. Tvilen og depresjonen har allerede overkjørt den første optimismen.

- Jeg orker ikke mer, jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det! Jeg hulker utrøstelig og tviholder rundt mobilen som en livbøye.

- Fokusér på å puste rolig, Hege. Et skritt om gangen, ingen forventer at du skal bestige Mount Everest første uka, trøster storesøster, May Helen.

Jeg stirrer stivt i taket, forstår ikke hvordan jeg noen gang skal greie å bli frisk. Det som først hadde gitt meg en følelse av tilhørighet, føltes nå som min aller største forbannelse. Den intensive behandlingen tapper meg for all min siste energi. Plutselig skal alt bearbeides, og for første gang føles det virkelig. Det er ikke lenger min beskyttede hemmelighet, men en høyst reell psykisk lidelse som er blitt allemannseie. Hjertet raser, jeg har lyst til å skrike høyt.

- Prøv å snu tankene, hent frem noe du assosierer med noe positivt. Sett på julemusikk, Hege, og bruk den tiden du trenger, sier May Helen rolig.

Jeg setter på Chris Reas «Driving home for Christmas». Det er nederlaget som føles tyngst å bære. Det er ikke bare til å bli frisk på dagen. Tankemønsteret har grodd seg fast i underbevisstheten min, det vil ta tid og krefter å snu.

Jeg har trodd at jeg kan fortsette som vanlig, ta på meg glad-maska, gå på jobb, studere og følge behandlingen. Men når jeg kommer hjem fra jobb, hender det at jeg må sove nærmere et døgn for å hente inn den tapte energien.

Foran dataen prøver jeg å formulere setninger som gir mening, men en tsunami av tanker skyller over meg. Fristene løper fra meg, jeg greier ikke få ned ett ord uten å bli svimmel. Jeg har ikke lyst å gi opp, jeg vil så gjerne sette punktum på oppgaven. Men jeg er redd sykdommen er sterkere enn viljen.

Timene går, jeg ligger musestille i sengen. Jeg planlegger å ringe Gaustad og si at jeg ikke vil nå legetimen.

Tori Flaaten Halvorsen er egentlig fastlege, men hun har en deltidsstilling på avdelingen. Der følger hun opp de som går i behandling. Jeg har ikke møtt henne ennå, og har ikke lyst heller. Men jeg er pliktoppfyllende og samvittigheten min gjør at jeg kommer meg opp og inn på kontoret hennes.

- Jeg har en liste her jeg tenkte vi skulle gå gjennom. Så ser vi hvor langt vi kommer nå i dag, forklarer hun.

Jeg liker henne med en gang. Tori er direkte og handlekraftig. Hun organiserer blodprøver for å kartlegge hvilken tilstand kroppener i, forteller om et samarbeid med tannleger som kan sjekke ut graden av syreskader på tennene mine, skriver ut attester som skal gjøre det enklere for meg å fullføre utdanningen min og en resept på nye tabletter som skal flate ut de største humørsvingningene.

- Hva med jobben da, Hege? spør hun.

Jeg greier ikke å holde tårene tilbake. Tanken på å svikte de jeg jobber med føles uutholdelig.

- Jeg vet ikke, prøver jeg meg.

Tori bryter gjennom:

- Hege, at du skal gå til behandling flere ganger i uken, gå på et fulltidsstudium, jobbe med spiseforstyrrelsen din hjemme og ha en deltidsjobb ved siden av, det høres skrekkelig mye ut!

Så var det avgjort, og jeg sitter med en sykemelding i hånden. Når jeg går ut døren, føler jeg meg overveldet. Tori oppgraderes raskt til en superhelt i tankene mine. Jeg tusler litt forfjamset mot Rikshospitalet for å ta blodprøver. Kanskje er det håp likevel.

 
Skriveglede: Som journalistikkstudent bruker jeg mye tid hjemme foran macen. Når jeg greier å konsentrere meg føles det befriende å la hendene flyte over tastaturet. 

Semesteret nærmer seg slutten. Om bare noen uker gjenstår før jeg skal levere inn min endelige oppgave. Jeg sitter hjemme foran macen min.

Etter avtale med kurslederen har jeg greid å levere inn alle de obligatoriske oppgavene som gjør at jeg får gå opp til den endelige eksamen. Det var få frister jeg greide å overholde. Likevel føles det mer som en seier enn et nederlag. De er skrevet og godkjent. Skolearbeidet krever langt mer tid og krefter enn jeg som frisk ville brukt, men det er greit. Jeg er faktisk syk, men gjør det jeg kan for å bli bedre.

Mange av jentene i gruppen min har vært i behandling i to til fire år. Jeg har forsonet meg med at jeg det vil ta tid også for meg. Men jeg vet med meg selv at jeg skal bli en av de 65-80 prosentene som blir friske fra en spiseforstyrrelse.

Kanskje er jeg ikke det substansløse individet jeg alltid har fryktet, kanskje finnes det mennesker som kan elske meg selv om jeg ikke når drømmevekten.

Frykten for å mislykkes lurer i bakgrunnen ved mac`en, men jeg slipper den ikke til i dag. Vil noen le av meg, håne min inkompetanse, skal de få lov til det.

For når jeg setter punktum på denne historien, har jeg greid å fullføre eksamensoppgaven.

Det er en så stor seier at ingenting skal få lov å overskygge den.

 

 

 

Blitsregn

Føler meg litt shaky i kveld, uten helt å vite hvorfor. Eller, jeg vet vel egentlig det. Etter og ha møtt gruppen min i dag, la jeg meg for å hvile noen timer for å være opplagt til kvelden. Jeg var nemlig så heldig at jeg fikk billetter til den nye Mission Impossible filmen, og gledet meg til meg og Renate skulle ut å lufte oss litt. Hjertet har dunket litt ekstra hardt denne uken, spesielt når jeg skal ut blant folk. Derfor var jeg ekstra stolt over å ha kommet meg ut dørene. Det var en rød løper event, men jeg tenkte at det ikke ville bli vanskelig å snike seg unna. Det er evigheter siden jeg har stilt opp for sladder pressen, og ante virkelig fred og ingen fare. Det var kanskje derfor jeg ble så ekstra satt ut når blitsene og spørsmålene haglet mot meg i det jeg var på vei inn. Jeg prøvde å haste forbi med en stotrene "Jeg ville bare ta en tur på kino". Jeg liker ikke å være avvisende og frekk, da får jeg så innmari dårlig samvittighet. Derfor stoppet jeg i døråpningen, svarte litt forvirret på et par spørsmål, før jeg søkte skjul innenfor. Da var jeg både skjelven og kvalm, skulle jeg bare ha smilt og svart på spørsmål av såpass privat karakter stilt av mennesker ikke har noe forhold til? Det er kanskje vanskelig å forstå, men det var ikke oppmerksomhet rundt meg selv som person jeg søkte med å publisere denne historien. Det har vært en del av mine bearbeidelse av sykdommen, et symbol på at jeg har greid å utrette noe. Ikke minst har det vært viktig for meg å signalisere et ønske om en økt åpenhet rundt et tabubelagt tema, at mennesker der ute skal kjenne seg igjen, finne støtte, men også skape en økt forståelse for et komplisert sykdomsbilde. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ringe mamma. Hun vet å roe meg ned når hodet løper fra meg. Så drømte jeg og Renate oss vekk i en actionfylt verden etterpå:)

 

-Hege-

Hello, world!

Nå har jeg gjemt meg bort i leiligheten min siden lørdag, men i dag er jeg klar. Jeg skal med hevet hode møte verden. Det er rart hvordan ting forsterkes inne i hodet. Jeg har forestilt meg at alle kommer til å se på meg, og tenke: Der er hun spiseforstyrrede ja..  For det første kan jeg nesten garantere at det ikke vil være noen som kjenner meg igjen, for det andre. Om så var, hva betyr vel det? Jeg har krysset grenser og brutt barrierer jeg aldri trodde jeg ville våge. Jeg er utrolig stolt over å ha tatt dette skrittet. Og enda stoltere er jeg over og ha rørt og motivert dere der ute! Så nå tar jeg meg en tur på biblioteket og ender den sosiale runden min med en kaffe på glassmagasinet. 

 

 

-Hege-

Could have, should have, would have

Jeg hadde en liste over ting jeg hadde lyst å gjøre i dag. Jeg ville så gjerne komme meg på skolen, møte mine medstudenter og få det overstått. Så hadde jeg lyst å møte venner og ta en kaffe, få orden på leiligheten, organisere mitt overfylte klesskap og dra på trening. Men så sov jeg bare. Jeg følte meg litt som en ørkenvandrer, bare søvn var mitt vann og sengen min oase. Det føltes så godt, ville bare sove litt til. Så har jeg drømt de rareste drømmer. Jeg kikket ut vinduet, men det var ingen fullmåne. Jeg pleier nemlig å drømme ekstra rart når månen er rund. Jeg var hjemme i Aksdal, og hadde nettopp født en pepperkake baby. Den ble mindre og mindre i løpet av drømmen, og det ble vanskeligere og vanskelige å ta vare på den, ikke minst unngå å knekke av hodet, armer og ben. Det var heller ingen enkel sak å skifte bleie på den lille pepperkaken min. Kanskje jeg må ta med meg drømmen til gruppebehandlingen på onsdag. Terapeuten, Michael, er nemlig verdensmester på å tolke. Han finner de mest uforutsette tingene i tegningene våre, vi er like spente hver gang. 

Nå vil jeg sove igjen, for jeg kom meg ut på trening i kveld. Og jeg sprang til jeg så stjerner. Da fortjener jeg å sove litt til.

 

-Hege-

Det er nå det begynner

Plutselig var det mandag. Den surrealistiske helgen er forbi, og jeg skal ta fatt på nye utfordringer. Det er nettopp hverdagen som er den vanskeligste. Det er disse dagene jeg må hente frem det behandlerne, familien og dere der ute har lært meg. Selv om jeg føler meg utmattet, er jeg likevel litt ekstra klar i dag. Nå har jeg så mange mennesker der ute som tror på meg, og jeg vil ikke skuffe. Jeg skylder meg selv og de som er glad i meg å våge. Jeg trenger ikke løpe hele maratonet på en dag, men greier jeg å ta et skritt frem, så blir jeg råstolt! 

Jeg fortalte at jeg fredag kveld gikk et lenge planlagt hårshow for Goldwell. Det ble en slitsom, men utrolig morsom kveld. Aller deiligst var det nok at jeg kunne rømme litt fra tankene rundt hva som ventet meg på lørdag morgen. Det var på en måte siste kvelden før alt ble lagt på bordet. Vi tok noen bilder fra backstage, så her får dere en smakebit:)

Temaet var "Avant garde", det forklarer den overdrevne sminken, og litt drøye klærne..:)




-Hege-

 

Tankestrømmer

Jeg føler meg tappet for krefter, vil helst skru av hjernen av og bare være en liten stund. Tilbakemeldingene fortsetter å strømme på, og jeg er så utrolig stolt over at jeg har utgjort en forskjell. Tenk at jenter som sliter med mye av det samme som meg, men også pårørende, finner trøst i min historie. Det finnes ingen viktigere bekreftelse enn det. Jeg har så lyst å skrive til alle, fortelle dem at dette skal vi greie. Ta bort smerten jeg kjenner så altfor godt igjen. Men jeg er bare en person, jeg kan ikke redde alle. Og jeg må akseptere at det ikke gjør meg til et dårlig menneske. Har sittet og svart på facebookmeldinger i hele dag, men må trekke meg tilbake nå. Jeg må prøve å tømme hodet og samle energi til å ta fatt på en ny dag, og nye utfordringer. Bare vit at jeg setter uendelig stor pris på alle de vakre ordene dere skriver. Takk for at dere er dere.. 

God natt..:)




-Hege-

Jeg har ikke ord..

Jeg sitter hjemme i leiligheten min, rister på hodet, ler og gråter om hverandre. Jeg tror det kalles lettelse, en sånn overveldende følelse av at det endelig er overstått. Hele høsten har jeg forberedt meg på at mennesker skal få lese historien min, og jeg har forestilt meg utallige scenarioer. Som regel har de endt med meg i en tårepøl:P Men aldri, selv i mine villeste fantasier hadde jeg forestilt meg den utelukkende positive responsen jeg har mottatt. Jeg er for første gang i mitt liv, målbundet. At så mange har tatt seg bryet å bla seg gjennom alle de 11 sidene i VG helg, og etterpå valgt å gi meg tilbakemeldinger her på bloggen, på facebook, meldinger og telefon.. Det er overveldende, og det vekker så mange følelser i meg at det er rett før det bobler over. Tenk at jeg har inspirert så mange til å dele sin historie, at det har sittet mennesker der ute som har funnet styrke i ordene mine, det har gjort det verdt det alene.

Jeg har enda en lang vei å gå, og mange kamper foran meg. Behandlere, familie og venner har vært bekymret for hvordan jeg ville takle påkjenningen som følger med å være så til de grader ærlig. Ikke minst har jeg vært usikker på om jeg er sterk nok. Og kanskje får jeg en reaksjon, kanskje får jeg lyst til å gjemme meg bort, rømme til familien min hvor jeg vet at jeg er trygg. Men likevel er jeg stolt, så ufattelig stolt. Og jeg er sikrere enn noen gang på at jeg har gjort det riktige. 

Tusen takk, alle der ute, for varmen dere har sendt meg. Den betyr så uendelig mye..

 

-Hege-

Her er jeg, take me or leave me

Jeg ligger fortsatt i senga, usikker på om jeg i det hele tatt våger å stå opp i dag. Dagen i dag blir en milepæl i livet mitt; dagen da jeg la alle kortene på bordet, og serverte mine innerste tanker på sølvfat for alle de som ønsker å høre om dem. Det føles absurd å dele min aller største svakhet med hele norges land. Men tanken om at det er nødvendig, veier tyngre. Spesielt i januar, den ukronede slankemåneden. Mediene trenger en tankevekker, en påminner om at det intense fokuset på lavkarbo og vektklubber virker ødeleggende og nedbrytende for mange. Det skal mye til for at lille meg skal greie å forandre et så innarbeidet og ikke minst salgbart fokus, men greier jeg å endre tanken, om så bare i noen skarve minutter, er jeg fornøyd. Enda viktigere er håpet om at andre i min situasjon og menneskene som står på utsiden, kan identifisere seg å føle trygghet i mine ord. At det kanskje til og med kan skape en større forståelse rundt sykdommen. Ikke minst, at de skal våge å søke hjelp.Siden reklamen begynte å rulle på TV nå på torsdag, har tilbakemeldingene og støtten vært overveldende. Selv om jeg fortsatt er på vakt, liksom venter på at mennesker skal dømme meg, føler jeg meg likevel litt tryggere. Som om mennesker faktisk forstår hva jeg ønsker å formidle. Men i dag skal alle få lese hele historien , ikke bare overskriftene. Derfor blir jeg liggende i sengen litt til. Her skal jeg og sex in the city samle mot til å ta fatt på denne dagen. Så skal jeg bestemme meg for at det blir en bra dag, en dag jeg kommer til å huske resten av livet. Les VG helg i dag.

Våknet til blomster på døren, da må man smile:) Hvorfor? Fordi jeg har verdens beste mennesker rundt meg. 

 

-Hege-

Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits