april 2012

Kjæresteglede!!

Nå er jeg tilbake i moderlandet etter skjønne dager på den engelske landsbygda. Det gjør så godt med litt kjærestetid, det blir liksom litt ensomt her hjemme i leiligheten min i lengden. Jeg krysser fingrer og tær for at Joe får fikset seg en jobb i løpet av sommeren, og at vi endelig skal få bo i samme land. Det blir herlig det:)  Det blir ekstra mange sommerfugler i magen når vi sees så sjelden, så det ahr selvfølgelig sine positive sider også. Likevel er vi klare for å tilbringe hverdagen sammen, kunne handle sammen, gå tur i parken med Emma og kose oss hjemme på sofaen. Det er rart hvor mye man kan lengte etter disse tilsynelatende trivielle tingene når hverdagen er nettopp det stikk motsatte. International love, som han så fint kaller det ;) Her er et lite knippe bilder fra en skjønn helg med kjæresten! (Og jepp, jeg er jo blitt helt rå på disse collagene! :P )



<3 Hege <3

Instamania!

Gjett hvem som har blitt hekta på Instagram! Meg, ja. Det er liksom en søt, liten verden fylt med vakre bilder av alle livets nyanser. Jeg kan sitte å blad gjennom glade snap shots fra hele verdens større og mindre kroker! Tekniske ting har aldri appelert til meg, jeg mangler liksom forståelse for hvordan det hele fungerer. Så blir jeg lett overveldet over alle mulighetene som finnes, og det ender opp med at jeg kapitulerer før jeg i det hele tatt våger å starte. Men Instagram, ja, det er et så gripende lite univers at jeg ble som nyforelsket med det samme! Jeg har foreløpig vært litt mer opptatt av å smugtitte på andre, enn å poste egne bilder, men det skal selvfølgelig ta seg opp etterhvert som jeg har sugd til meg litt insirasjon. Nå har jeg lastet ned en PicsArt app slik at jeg kan lage fine collager i tillegg. Må bare øve meg litt først. Så har jeg skaffet meg denne spennende Screenstagram tingen som gjør at alle de fine Instagrambildene brukes til en slik en søt screen saver! Av og til er det ikke så mye som skal til. Lykkeliten <3

Følg meg da vel? Du finner meg på Hegetorresdal 

Har postet et par bilder allerede, men watch me, I`m just getting started :P 

1: Japanske kirsebærblomster.. Endelig blomstrer de, og jeg elsker det! 2: Jeg dro til Vietnam 23. juli i fjor, så jeg fikk liksom aldri virkelig lagt ned blomster å sørget over det som skjedde. Derfor tok jeg med meg vakre roser og hadde en liten minnestund nede ved Tinghuset denne uken. 3: Jeg kom frem til England sent i går kveld, derfor unnet jeg meg selv å sove litt ekstra lenge i dag.. 4: Terapeutisk kunst på Gaustad. Det er laget av meg, ikke en 4-åring. 

 

Fred ut

Hege

 

Venner for livet :)

I går var en deilig dag!! Etter en kjapp treningsøkt og en god tur med Emma, var det duket for kosedag med frøknene. Og jentene vet å kose seg. Vi varmet opp med meksikansk mat og corona på Fridays, før vi smått fnisne bevegde oss videre på shoppingtur før vi rundet av økten med jordbær og champis hjemme hos meg:)  En kjapp tur i dusjen, og vi var klare for runde to. Kaffe og Baileys, pyntekos, gamle og nye slagere og enda mer fnising. Og nei Victoria, jeg velger å ikke utdype en viss drikkelek som faktisk var verdens teiteste. Og det sier jeg ikke fordi jeg tapte(...)  Selv om jeg våknet med en hamrende hodepine, smiler jeg likevel. For hvet du hva? Endelig har jeg kommet meg dit i livet mitt der jeg våger å slippe mennesker inn. For hver dag som går, blir jeg flinkere på å la vennene mine komme nærmere. Det er lov å gjemme seg bort av og til, men når det blir normalen har det gått for langt. Derfor får jeg en slik deilig mestringsfølelse når jeg våger og orker å ta initiativ til sosiale settinger. Så blir jeg så ufattelig glad når jeg ser at selv om jeg har skyvd mennesker fra meg så ufattelig lenge, så er de der fremdeles. De har ikke gitt meg opp, men tar imot meg uten og dømme. Venner og familie er virkelig den største lykke i verden. Når jeg våger å stole på at de er glad i meg for nettopp den jeg er, greier jeg endelig og slappe av og glede meg over alt de tilfører livet mitt. Shit, jeg er bra heldig!!

 

Victoria, Emma og meg i farta!

Skjønneste Renate, Victoria og Zeynep

Meg og goe roomien min, Zeynep

Endelig fikk vi brukt de fine Ritzenhoff champis glassene mine!

 

Åss to, Lenate <3

Klar for å gjøre Oslo utrygt:)

 

-suzz og klemz-

Tautrekking

I dag har det foregått en intens drakamp inne i hodet mitt, hvor det er jeg selv som drar i begge retninger. Jeg begynte dagen med et godt gjensyn med resten av gruppen og behandlere. Jeg fortalte om gårsdagen med stolthet og besluttsomhet i stemmen. Jeg forklarte at jeg var klar for å ta et skritt videre, våge mer enn har gjort tideligere. De smilte med øynene, slike ekte og støttende smil. Det er bare innenfor disse fire veggene de virkelig forstår hvor mye det krever av styrke og utholdenhet å gjennomføre noe slik. Og bare her vet de virkelig hvor skremmende det er. I løpet av dagen begynte mitt nyervervede mot å leke gjemsel. Kaloriene sniker seg innpå meg, og kjenner at alle kiloene jeg fryktet i går, er tilbake. Jeg får lyst til å løpe, løpe til jeg ikke har noen krefter igjen. Så kan jeg legge meg å sove, for når man sover trenger man jo ikke å spise. Men hvordan skal jeg bli frisk om jeg ikke spiser? Tankene spretter som ping pong baller rundt i hodet, frem og tilbake, for og imot. Hvorfor greier jeg ikke å ta en avgjørelse og holde meg til den? Hvorfor kan jeg ikke bare forholde meg til mat slik som et normalt menneske? Mat trenger man for å leve, punktum. Faen, jeg vil greie det. Jeg dropper løpeturen, og planlegger kveldsen jeg skal spise med Heidrun. Det hjelper å spise sammen med noen, da er det verre å lure seg unna etterpå. Så føles det tryggere å se hvor mye andre spiser og så rette seg etter det. Jeg kom meg gjennom dagen. Langt fra knirkefritt, men jeg må jo gi rom for forbedring.. ;) Kanskje gir sengen etter i natt, kanskje bryter den sammen av all den ekstra vekten. Men kanskje kommer jeg meg gjennom natten og våkner med ny kampvilje i morgen:)

God natt, skjønne lesere <3




Har lagt fin, fin neglelakk i kveld:) Jeg trenger de distraksjonene jeg kan få.

Heidrun koser seg med Emma min <3 Kvelds og filmkos var akkurat det jeg trengte! Du er go, snuppemor :*

 

-Varm klem-

Håp og håpløshet

I dag er jeg sterk, jeg kjenner at håpet og besluttsomheten bruser i kroppen. Det er denne følelsen jeg har ventet på så altfor lenge, at jeg endelig skal våge å prøve. For det er ikke enkelt, uansett hvor stort ønske jeg har hatt om å bli frisk, har ønske om å bli tynnere vært sterkere. Tanken på å gi slipp på det målet har fått hjertet til å rase og angsten til å stramme taket. Likevel har jeg visst at dette er en avgjørelse bare jeg kan ta. Behandlere, familie og venner kan øse meg med kjærlighet og støtte, men til syvende og sist er det ene og alene meg det ligger på. Frykten for at jeg aldri skal greie å samle mot til å prøve, har gjort meg kvalm, livredd og sint. For fornuften og følelsene spiller sjelden på lag. På ferie vågde jeg, jeg utfordret vanene mine, og støttet meg på reisefølget mitt. Spiste de, prøvde jeg også å spise. For det må jo være greit? Med årene har jeg mistet forståelsen av hva som er normalt. Med kaloriene kom også energien, og med energien minsket behovet for overspising og oppkast. På ferie greide jeg å senke skuldrene og utfordre meg selv. Det føltes som om andre regler gjaldt på denne siden av jorden, og jeg følte meg lykkelig. Når det nærmet seg hjemreisen kjente jeg at vekten steg i en stupbratt kurve. Kaloriene kveilet seg rundt kroppen min og gjorde det vanskelig å puste. Tanken på å nærme seg en vekt føltes som et mareritt, jeg så for meg pilen rase rundt til vekten omsider ville gi opp og eksplodere. Derfor gruet jeg meg ekstra da jeg skulle til Tori, legen min på Gaustad, nå i dag. Tori vil alltid veie meg, og i dag var inget unntak. Jeg ble irritert, sint og frustrert. Forstår hun virkelig ikke hvor jævlig det er, vet hun ikke at tallet som dukker opp vil ødelegge meg? Jeg ville at hun skulle gi meg litt tid, noen uker med kontroll og trening før jeg våget meg oppå igjen. Jeg gråter, men overgir meg. Så skjer det noe, jeg trodde det ikke med det samme. Kunne det stemme, veide jeg det samme som før jeg dro?? Det er langt fra drømmevekten, men likevel har tre treningsfri uker og fråtsing i mat ikke gitt noe utslag! Jeg rister på hodet og smiler, kunne det virkelig være sant? Jeg fylles med en slik varm og god følelse, kanskje kan jeg tillate meg å slakke på tøylene. kanskje skal jeg våge å gi slipp på noe av kontrollen. I dag fyltes jeg med nytt håp, og endelig våger jeg å leke med tanken på å spise normalt. Jeg føler meg klar for å ta enda et skritt i riktig retning, og det gjør meg så ufattelig stolt!!

Etter at jeg hadde veid meg, fant jeg ut at det var Emma aka tjukka sin tur. Jeg ser dobbelmoralen i at en spiseforstyrret frøken kaller hunden sin for tjukka, men etter og ha vært på fat camp hos mormor og morfar er det ikke til å komme bort i fra at hun er blitt litt brei over hekken ;) Hele 7 kilo var hun oppe i! Tori slo likevel fast at hun så normalvektig ut. Vel, vel, det er godt en av oss har et avslappet forhold til mat :P

 Meg og beste mammaen min <3

Tjukka mi ute i snøen ;)




 -Knuseklem-

Hurra for effektivitet!

På fredag dukket mamma og pappa opp på døren med en spesialleveranse: Emma min <3 Det var vel deilig å få den lille solstråla mi hjem igjen, etter en altfor lang ferie hos mormor og morfar. Litt rundere i kantene, men fortsatt like skjønn. Helgen har vært tidenes mest effektive, når mor og far er i hus blir ting gjort, og det er deilig å kjenne at den samme effektiviteten smitter over på meg. En shopping runde, et ikeabesøk og en totaloverhaling av leiligheten senere, er jeg storfornøyd! Ikke nok med det, har jeg med tungt hjerte greid å sende avgårde 10 svartsekker med klær til mine sultende søstre på vestlandet. Det har gjort godt å få renske litt opp i ting jeg har samlet på altfor lenge, jeg har alltid hatt problemer med å gi slipp på fortiden. Om det er følelser, tanker eller materielle ting som assosieres med øyeblikk i livet mitt jeg gjerne vil ivareta. Men i denne helgen var jeg klar for å ta et lite oppgjør med det som har vært, det er på tide å vende blikket fremover. Det som har vært vil alltid ligge der, men det er på tide å leve her og nå. Denne uken håper jeg å bringe med meg den besluttsomheten og styrken i behandlingen og hverdagen. For greier jeg å fokusere på nuet, så føles alt litt mindre håpløst. Greier jeg meg gjennom akkurat denne dagen, så er jo det fantastisk! Håper det er flere enn meg som har hatt en helg som har gitt dere mening :)

 

Midt i ryddeprosessen :)

Ikea-kos <3



Bilen ble mildt sagt fylt opp etter shoppingturen, stakkar mamma fikk jo nesten ikke plass baki der ;/


En pause i bakken :)



Pappa i full gang med det han både kan og liker best: fikse ting. Her står scooteren min for tur.

Se så koselig det ble!






-Hege-

Ja til en mer fargerik verden

Endelig kan vi omgi oss med farger igjen! Det nærmer seg sommer, og for hver dag som går blir trærne grønnere, blomstene spretter frem og butikkene fylles opp med friske herligheter! Jeg elsker energien fargene bringer med seg. Om det er en knall gul løvetann eller en tilfeldig forbipasserende fargeklatt, kjenner jeg at jeg bare må smile. Det er jo så vakkert! Hvorfor tar vi egentlig ikke med oss fargene inn i vinteren når vi trenger dem som mest? Jeg tror kanskje det er min forkjærlighet for farger som gjør at jeg har forelsket meg så dypt i Thailand. Her spares det ikke på virkemidlene. Blinkende lys, fargerike lanterner, og et sammensurium av dilldall som man egentlig ikke trenger, men som er så utrolig aritg å se på! Så smiler thaiene ustanselig, og et smil varmer så utrolig <3 Skulle ønske at vi her hjemme også ikke var redde for å skinne litt mer, at vi tenkte mindre på hva andre skulle tenke og mene om oss og badet i det som anses som anderledes og kanskje litt sært og rart. Jeg har lyst å spraylakkere hele byen i alle regnbuens farger, plante blomster langs veikantene og gjøre det obligatorisk og smile til fremmede. Så skulle jeg så gjerne ønske at jeg kunne sende opp fargerike raketter på en helt vanlig dag, de er jo så fine å se på!

I Bangkok hadde de et hav av artigheter til mobilen:) Litt mindre utvalg for min Samsung Galaxy 2 enn for I phones, men jeg fant meg likevel en grønn herlighet med polka dots!

Jeg ser at Thailand har en åpenbar fargefordel med det turkise vannet og evig blåe himmelen.

I Thailand får man til og med male seg med vakre farger i ansiktet :)

 

-Fargesprakende klem, Hege-

Thailand i mitt hjerte

I går kveld landet jeg trygt i Norge etter to herlige uker i mitt ferieparadis: Thailand. Jeg har prøvd å blogge der borte, men nettilgangen har vært såpass dårlig at ingen bilder lot seg laste opp. Derfor har jeg ventet helt til nå for en endelig oppdatering. Det har gjort så godt med disse ukene, jeg har i mye større grad enn jeg noen gang kunne håpet på greid å legge det som er vondt hjemme i Norge. Det har vært som en ferie fra destruktive tanker og innarbeidede rutiner. Når en er ute å reiser, spesielt når det er på helt andre siden av jorden, har en ikke noe annet valg enn å bryte opp det mønsteret en gjerne går seg fast i her hjemme. Det er så langt borte, at jeg føler at jeg havner i et paralellt univers hvor jeg kan tillate meg selv å senke skuldrene og bare være for en stund. Og når en reiser med mennesker en stoler på og respekterer, føles det litt trygt å henge seg på dem og deres rutiner. Når de spiser, må det vel også være greit om jeg gjør det? Jeg har følt meg mer normal enn jeg har gjort på lenge, det har gjort godt å kjenne på at jeg virkelig kan. På samme tid slår frykten og følelsen av utilstrekkelighet meg som et knytteneveslag når jeg kommer hjem.  I over to uker har jeg gitt slipp på kontrollen, hvordan skal jeg greie å kompensere det? Eller enda vankeligere, hvordan skal jeg dempe ønske om å kompensere? 

Selv om jeg sitter litt forvirret og ensom hjemme i leiligheten min nå, varmer jeg meg likevel på alt det gode jeg har opplevd. Det har vært en slik magisk tur, den har vært et utrolig viktig avbrekk i en hverdag fylt med indre og ytre kamper, og et evig jag mot å bli frisk. Det har gjort godt å flykte litt fra følelser og terapi, og være et sted hvor ingen kjenner meg eller min bakgrunn. Her er noen bilder fra mitt ferieparadis <3

 

 

 
      
 

 
 
 

 

-Tropeklem fra Hege-







 

Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits