april 2013

Finnes det ingen av knapp?

Jeg får aldri fred. Tanker, følelser, de raser rundt i kroppen som en dyreflokk på flukt. Ekkoet av det som har vært finner ikke veien ut, men reflekteres på nytt og på nytt. Lengselen etter det som kan bli spilles av på repeat. Jeg holder meg for ørene, men det forsterker bare lyden av et hulkende hjerte. Jeg frykter at jeg aldri vil finne veien ut av det altoppslukende kaoset. Det har slått rot i sjelen min og nekter å slippe tankene fri. Kanskje har det alltid vært der, det skremmer meg nok aller mest. Hva om tanketerroren og det eksplosive følelsesspekteret er medfødt, finnes det da ingen vei ut av labyrinten? Det finnes ingenting jeg ønsker sterkere enn å føle på et øyeblikk med ro, se verden uten å bli forstyrret av den konstante strømmen av indre uro. Men hva om jeg er dømt til et liv i fangeskap?

 

 




 

Det er nok nå

Jeg har klamret meg fast til håpet som en livbøye, nå er det på tide å slippe tak. Uansett hvor trygt det føles må man med tiden lære seg å svømme, eller enda bedre; gå på vannet. Følelsene virvler seg opp inne i meg, det blåser opp til storm. Jeg kjenner så altfor godt igjen faresignalene, men det gjør meg ikke mer forberedt på hva som venter. Kvelningsfornemmelsen når vannet fyller lungene, mektige bølger som nekter meg å komme til overflaten for å trekke luft. Det har vært uungåelig, jeg har hele tiden visst at det ville komme til dette. Det legger likevel ikke en demper på det overveldende ubehaget, følelsen av et hjerte som visner. Men etter mørke skyer skinner solen klarere, jeg må bare ri denne stormen. Jeg må. På den andre siden venter en ny vår og kjærligheten vil få hjertet mitt til å blomstre igjen.

 




 

 




Hei..

.. det er bare meg. Det er lenge siden jeg har delt nå, det har vært et slikt år hvor jeg har trukket meg litt tilbake. Det har skjedd en god del i livet mitt som jeg ikke er komfortabel med å fortelle om, og jeg kjenner mer og mer på at jeg har behov for å beholde sykdommen og behandlingsløpet mitt mer privat. Det har kanskje noe med at jeg allerede har fortalt min historie, vært mer åpen enn jeg i mine villeste fantasier hadde forestilt meg. Nå kjenner jeg på at jeg bare vil være Hege, ikke spiseforstyrrede- Hege. Fremdeles vil der dukke opp tanker fra meg, når hodet renner over er ordene det eneste som hjelper.

Det er kanskje derfor jeg skriver i kveld, fordi følelsene ble for intense. Sorgen overvelder hjertet uten at jeg greier å plassere den. Jeg drømmer om konkretisering av tanker som ikke gir mening, hadde jeg sittet med et svar kunne jeg resonnert meg frem til spørsmålet. Jeg har et brennende ønske om å finne meningen bak alt, jeg trenger noe håndfast som hindrer meg i å gi slipp på håpet. For hvor mange ganger skal man måtte falle, hvor mange ganger gir det mening å reise seg igjen? Det er ikke akseptert å gi opp, jeg må fortsette å jobbe for at lykken skal finne veien til hjertet, en evige runddans mellom fornuft og følelser. Hadde jeg bare kunne fått en ny start, da ville jeg kunne styrt unna de situasjonene og menneskene som gjør det vondt å leve. Da kunne jeg stått her nå i dag med hevet hodet, trygg på at jeg hadde gjort det riktige. Det er kanskje det som får hjertet til å verke, at jeg har meg selv å skylde. Jeg har tatt og tar fremdeles valg som bryter meg ned over tid kun for å kjenne på et øyeblikk av lykke. Men jeg er livredd for å hoppe av berg og dalbanen, da frykter jeg at all mening skal forsvinne..

 

Noen varme, gode øyeblikk fra 2013 :)

 Round and around and around and around we go..

 




Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits