mai 2010

Plutselig sommer!

Denne våren har da virkelig gått raskere enn noen gang tidligere? Plutselig var hestehoven der og løvetannen fulgte pliktoppfyllende etter. Til tross for at jeg lenge mistenkte sommeren for å  ha gått i dvale for godt, så varmer sola endelig igjen. Lite kan sammenlignes med årets første fønvind som rusker meg i håret og gir meg deilige kilinger i magen.  Kun noen dager igjen til avsluttende eksamen, så er virkelig sommeren her! Det kiler, kribler og bobler inne i meg, forventningene står i kø og jeg smiler bredt:) Dette skal virkelig bli den beste sommeren noensinne!

Det skal likevel være sagt at jeg ikke har sittet hjemme i sofaen og ventet på godværet. De siste ukene har jeg blant annet tilbrakt på det vakre vestland, nærmere bestemt Sula, sammen med min kjære og hans familie. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor hvor varmhjertede, galne og herlige den familien er. Jeg får lyst å klemme dem og ikke slippe taket. Kjenner det stikker litt i magen når jeg tenker på at vi er bosatt i Oslo, mens våre familier befinner seg på vestlandet. Og ha de på telefonen blir aldri helt det samme. Den som hadde en private jet..

Ikke minst kom mine to sukkerklumper, Hilde og Ingeborg, på besøk i helgen. Som ekte turister dro vi for første gang for å se operaen på nært hold. For et fantastisk bygg! Minner på samme tid alle på å bruke solbriller vom de planlegger det samme, marmoren gjorde meg nesten snøblind:P







Smiler etter en herlig helg:)

Endelig fikk jeg lillesøster hjem til meg. Etter fire lange måneder fikk jeg gitt henne verdens lengste klem og felt en gledeståre og to. TIl tross for flere lusekurer, rottebitt og nye ervervede tatoveringer er hun fortsatt den herlige lillesøstra mi, dog i en litt mer reflektert versjon. Hun har tilbrak t den siste tiden som frivillig på et daghjem i Bangkoks største slumområde, og sitter igjen med et hav av ny erfaringer og inntrykk. De er heldige som har fått lånt henne for en periode, for jenta mi har et hjerte av gull. Hun har så mye å gi til de svake små. Og hun har endelig funnet sitt sted i livet, og jeg tror at ting begynner å falle på plass også for henne. Det er nok derfor hun så snart som mulig ønsker å dra tilbake igjen, hun føler ikke at hun er ferdig der enda. Jeg og resten av familien kommer til å savne henne som gal, men jeg forstår hvorfor. Hun hører til der.

Det har vært utrolig godt å ha henne her med meg, om så enn for noen dager. Glad i deg lynavlederen min!!

Meg og gojentå mi:)


Eg briefe med bicepsen min te lillesøs


Deiligste bilde av Renate, meg og Marita min:)


Vakre Renate va og ut me søstrene ein tur:) Stemme at eg e lettere bedugga på dette bildet:P

Du skal ikkje sova bort sumarnatta

Hva er det med den gule kula på himmelen som gjør at jeg går med kronisk dårlig samvittighet? Så snart den titter opp i horisonten får jeg en gnagende følelse av at det er noe som ikke stemmer. Når jeg sitter på forelesning, og jeg ser ispisende og solbrille dekkede mennesker gå forbi, eller når jeg står på jobb og kundene kommer inn i butikken med nyervervede fregner strødd over nesen, kommer den samme følelsen snikende innpå meg. Så hva er dette underlige fenomenet, hvorfor gir denne ildkulen meg bekymringsrynker i pannen?

Så slo det meg, så enkelt, men likevel så komplisert. Som vestlendinger flest er vi ikke skjemt bort med disse dyrbare strålene med D-vitaminer. Når de så endelig dukker opp så oppholder en seg da virkelig ikke innendørs? Da må en ut å grille, sole seg, gå tur, bade, spise is og ta en utepils. Helst alt på en gang. Plutselig kan den være borte, og en vet aldri når den finner på å stikke innom igjen.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor greier jeg ikke å krype under teppe og sette på en film når sola skinner? Slitsomt.










Charter eller ikke charter, that is the question

Jeg har et lite problem. Hele to uker av sommeren har jeg satt av til en velfortjent virkelighetsflukt. Etter et helt år med blod, svette og tårer kan jeg disse to ukene gjøre akkurat hva jeg vil, hvor jeg vil, når jeg vil. Det er ikke vanskelig å forstå at det er knyttet opp visse forventninger til disse 14 dagene. Det store spørsmålet er: Hvor blir den endelige destinasjonen?

Det eneste som virkelig er sikkert er at jeg vil tilbringe ukene med min kjære. Mulighetene er mange og meningene enda flere. Hvordan skal to mennesker, som begge vil oppleve den ultimate virkelighetsflukten, kunne bli helt enige? Skal en inngå kompromisser, skal en la seg styre av økonomi eller av ønske om å se verden? Skal vi dra på en travel chartertur som vil være det tryggeste og billigste alternativet, eller skal vi kanskje dra på øyhopping for å oppleve det genuint greske til tross for at det vil svi litt ekstra i lommeboken?

Jeg styres sjelden av fornuft, men følelser. Jeg vil leve ut drømmene mine og ikke la meg begrense av det materielle samfunnets jernhånd. (Nå ble jeg virkelig poetisk her). Det jeg prøver å formidle er at det er et dilemma. Hvordan kommer man frem til en løsning begge er fornøyd med?

Hege i tenkehjørnet :P


Hvilke ferieplaner har du?


Et alkoholfritt liv:)

Jeg er nå snart inne i min fjerde uke uten fyll og fest, og jeg føler det bør feires med et blogginnlegg. Jeg har aldri vært av dem som er hardest på flaska, men likevel havner man lett på en snurr i ny og ne. Har jeg merket noen forskjell? Oh yes I have. Det herligste er søndagene, hvor jeg våkner uten sandpapir i munnen og festsminken gnidd utover hele ansiktet. Og det beste av alt, ingen frynsete nerver eller sorte hull fra kvelden før!

Livet er så utrolig herlig, så hvorfor kaste bort dyrbar tid på fylleangst og uutholdelig hodepine? Danse på bordet, le til du griner, spise kebab og bli bestevenner med taxisjåføren kan jeg da også gjøre edru?

Frisk og opplagt etter og ha vasket leiligheten gjør jeg meg klar til en treningsøkt. Håper det sitter mange angrende syndere der ute, som sverger og aldri røre alkoholen igjen.. Før neste helg.


Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits