mai 2011

Når mørket legger seg..

Det er rart hvordan tankene kommer strømmende så snart det blir stilt rundt meg. Det er som de kommer snikende med kveldsmørket, lusker rundt senga mi. Det kan gjøre godt og ligge sånn, lytte til vakker musikk og kjenne etter. Så lenge de kommer i små doser, ikke overmanner meg. Da er det nesten som jeg ikke får puste, det blir for mye, greier ikke samle dem, organisere dem i hodet mitt. Men stiller de seg fint i kø, flyter forbi i rolig tempo, ja, da kan det føles godt. Da får de tid til å synke inn, og jeg får virkelig kjent etter. Jeg assosierer tanker med følelser, de går liksom hånd i hånd de to. Litt som Tuppen og Lillemor. Alle tanker kommer med en følelse, de får deg i en bestemt sinnsstemning. Jeg tviholder på de gode tankene, spesielt når det nærmer seg leggetid. En bør alltid avslutte dagen med en oppløftende tanke, en god samtale, eller noe som gjør deg lykkelig. Jeg tror det er med på å legge grunnlaget for natten, men også dagen som kommer.. Så prøv alltid det, og om det er vanskelig, lyv til deg selv. Lyv til det renner av deg, fantaser om alle de vakre tingene du virkelig ønsker deg i livet ditt.. Du blir hva du tenker :)

 







 

Vakre ord..

Jeg elsker å få kommentarer på bloggen min, det gir meg inspirasjon til å skrive mer, dele mer. Det er likevel en person som virkelig har skilt seg ut, en person jeg verken kjenner eller vet hvem er. Likevel tar han seg tid til å formulere vakre setninger til meg, nydelige ord som er satt sammen til dansende tekster. Tekster som jeg kan lese om igjen og om igjen, og hver gang oppdage nye nyanser. Jeg hadde lyst og dele den kommentaren jeg fikk da jeg skrev mitt innlegg om melankoli. Ta deg tid til å lese, det er absolutt verdt det. 

You seem to be doing better, way to go! Looked up some notes that I wrote in response to one of your entries last September. I rewrote them a little, here:

 "When I'm down, I always remember the words of a good friend of mine. He said this to me over 20 years ago when I was down squirming like a worm in the gutters of Love: "you know what my father told me once...? What?, I asked. He said: ?son, Life will always give you a second chance?..."


And sure enough, I've been convinced by experience that Life not only gives us all second chances, but third, and fourth, and fifth ones .... so, when something does not work out the way I want it to or when I feel that I've failed or that I've been cheated and defeated, that one thought is like a little life jacket that keeps me from swirling down the drain.

I was wrote a paper for a class about Halfway Houses, prison alternatives where people get counseled instead of hardened. I started the paper with a quote from Michelangelo who, when asked about his intentions with a rough piece of marble apparently responded: "Inside this rock is an angel trying to get out".

I've come to realize that we are all like that rough piece of rock, but living. We lie at the bed of a river called Life and we flow and tumble down with its current and in the process we smooth out and end up being rounded out. Some of us get more chiseled by Life though and I think they have bigger chances of being more valuable than those whose life is too "easy" in all its aspects, and I say they have bigger chances because hard knocks can also break and ruin the base rock, making it worthless. Life is not Michelangelo and its knocks are without measure and control, they are sometimes very very hard and only rocks that know how to absorb and dissipate the energy end up having a distinct, recognizable, acceptable, and valuable form. We are thus, to a point, responsible for the form at the end. Some of us will end up being nothing, just rounded smooth rocks, others broken scrappy rocks, and others angels, formed rocks, the polishing left for time to accomplish. My personal heros fall in the last category, for they know how to respond to Life regardless of what it offers them, and whether it be good or bad, joy or sorrow, love or hate, they still manage to keep an innocent, understanding, and unspoiled attitude towards Life and others that can only do good to the rest of us."

By the way, you are right about melancholy being inspirational to artists. Some of the stuff that I personally consider my best work I've done when I've felt down and out. Melancholy creates a void, an emptiness in us. Or perhaps its the opposite, a void an emptiness in us makes us feel melancholy. Either way, beauty itself or its basic elements reside in that void that somehow sensitive souls or artists are able to bring out to themselves and others. All great landscapes are empty or are surrounded by a big void. Try to imagine your fjords without the emptyness between the cliffs' walls and you'll my point.

Take care.

 









Se min kjole!!

I dag er en god dag! Billetter er booket til Vietnam, og jeg har bestilt meg fiine kjoler fra Nelly.com!  Da har jeg noe å glede meg over i lang tid fremover! Nå er jeg egentlig en sterk motstander av det og hele tiden ha behov for å se frem til noe. Man lever jo her og nå, en må ikke glemme og sette pris på hverdagen! Likevel, i tider som føles ekstra tunge innvendig, gjør det godt med en push i riktig retning. En gullerot der fremme:) Og når har jeg opptil flere! Men i mellom tiden, ja, så ska jeg nyte hver dag som om den var min siste:)

Vakre Vietnam


Vakre kjoler

Fornøyd Hege:)

















Brudevisning på Emil og Samuel:)

Denne uken gikk tidenes brudevisning av stabelen på Emil og Samuel. Glitter, glamour og et hav av vakre kjoler.. Akkurat slik jeg liker det!! Hele dagen gikk til forberedelser, øving, styling og venting.. Showet skal nemlig også sendes på TV 2 Bliss nå i Juni, og som i all TV produksjon går det mye tid til tekniske formaliteter. Det var en slik god dag, fylt med mennesker som hadde et mål for øye: Og gjøre det til en fantastisk opplevelse for alle involverte! Elsker når den positive energien legger seg som et mykt deilig teppe over lokalet, da blir ting bra uansett. Det har en tendens til og bli sånn når Agape er involvert.. De er en gjeng med deilige mennesker!!

 

 

 












Tørresdal zoo

Tilbake i Oslo etter en vakker helg på vestlandet. Selv om det er tungt å reise fra familien, er det likevel godt å komme tilbake til min helt egen lille familie, bestående av meg og Emma. Vi er et bra herlig team hun og jeg, står sammen i tykt og tynt. Det er få som kjenner meg så godt som henne, på godt og vondt. Det er rart hvilken støtte og trøst en kan finne i en hund, de er så ekte og fulle av kjærlighet. De har ingen baktanker, men elsker deg helt uforbeholdent. Til sommeren skal jeg prøve å få et kull på Emma min, er så spent, blir jo bestemor! Men jeg er jo håpløs, kommer vel ikke til å greie å gi fra meg en eneste en. Også vil jeg adoptere en katt fra en venninne av meg, en sånn søt liten tigerpus jeg falt fullstendig for. Og selvfølgelig har jeg også lyst på en gullfisk, en sånn liten en som minner meg på at det finnes noen der ute som har enda dårligere hukommelse enn meg selv. Jeg ser at det kan dukke opp noen utfordringer ved og samle så mange dyr på 72 kvadrat.. Men tenk så mye kjærlighet under ett og samme tak! 












Vestlands bryllup:)

Jeg sitter her med en sånn rar klump i magen, en rar god klump vel og merke. Jeg var i bryllup til søskenbarnet mitt, Bjørn Ove, i går. Jeg var så utrolig heldig at jeg fikk se to skjønne mennesker,  som virkelig elsker hverandre høyere enn himmelen, sverge evig troskap. Det var helt spesielt, unikt, varmt og sårt på en gang. Det var nydelig å betrakte dem, se den kjærligheten de har for hverandre. Det var så rent, så ekte! Gratulerer så mye Agnetha og Bjørn Ove Søvik,  ønsker dere alt godt for fremtiden!!

Det skjønne brudeparet, Bjørn Ove og Agnetha, og deres vakre datter Samantha <3

Meg og min herlige mormor!

Hjelper frossenpinnen mamma og hold evarmen:)

Plukker opp litt magedans triks fra Linn Merethe:) Flaks at jeg har en vanvittig kroppskontroll! :P

Meg og mammaen min :)

 




















A night to remember..

Det var en sånn kveld der alt var morsomt, alt stemte og smilet tviholdt seg i munnvikene mine. Vi levte akkurat der og da, uten bekymringer over hverken fortid eller fremtid. Er det de kaller flow? En slik deilig følelse av og virkelig leve, en intens lykkefølelse som ikke slipper tak. Det er ikke ofte det skjer, men når det gjør det, nyt hvert sekund. Pust det inn, prøv å husk akkurat den følelsen, og hent den frem når livet går litt trått. Bruk det som en mal på det livet du ønsker å leve. Sveve på rosa skyer, hoppe som en bompibjørn, rusa på livet. Vi fortjener akkurat det, og intet mindre!

Låv ju Renate <3








 

17 mai glede!

Ønsker å rapportere om en særdeles velykket 17 mai! Jeg tilbrakte dagen med vakre venner i feststemte Oslo. Solen strålte på himmelen, vinen smakte berusende godt og isen smeltet deilig i munnen. Jeg og min søte Renate følte vi representerte Norge meget godt blant fasinerte turister, og vil bli å se i mange japanske feriealbum i tiden fremover. Kompletterer et heller kort innlegg med noen av de øyeblikkene som ble foreviget på hele Norges bursdag :)



 













Hei, hvor ble dere av?

Jeg hadde så utrolig mye jeg hadde lyst å skrive om i dag. Et hav av ideer, jeg stupte uti, svømte som en havfrue, lot meg omsvøpe av kreativiteten. Så blunket jeg, og jeg lå igjen og sprellet på bunnen. Hva skjedde, hvordan kunne alt forsvinne sånn plutselig? Plutselig var det bare meg og sofaen. Var det noen som bare stakk innom og stjal ideene mine? Jeg glemte og fange dem, jeg skulle funnet frem garnet, eller en gigantisk håv. Men da mister ideene litt av sin frie og vakre natur, det hadde kanskje vært enda verre. Men jeg trives med sofaen også jeg, det er ikke det.. Men det føles så frustrerende og få en liten bit av noe så deilig, fantastisk, for så at det forsvinner like fort som det kom. Kanskje det er slik det er med livet. At vi får smakebiter av hvor vakkert det kan være, slik at vi i mørke perioder holder motet oppe. For vi vet at det vil være verdt det.

 

 










Eurovision, jordbær, cava og såpebobler..

.. hva mer kan en jente ønske seg? I går var det duket for Grand Prix fest  i casa de la Tørresdal. Til tross for at Norge røk ut føltes som et lite antiklimaks, koste vi oss slik bare jenter kan. Latteren runget og skravla gikk i ett kjør. Jeg kan ha en viss forståelse for at gutter holder seg langt unna slike kvelder..  Etter og ha letet byen rundt etter britiske og isandske flagg (ettersom vi hadde hørt at Island var en favoritt, og Fiona tross alt er halvt britisk), måtte jeg til slutt se slaget tapt og ta til takke med norske. Kanskje like greit, det var jo Finland og Irland som rocket showet! Enda et antiklimaks dukket opp når Aserbadsjan stakk av med førsteplassen.. Det skal likevel sies at det ikke påvirket humøret eller feststemningen nevneverdig. Tusen takk for en nydelig kveld mine feststemte frøkner!! 

Haha... Jaaada Heidrun, eg retusjerte vekk meg likasågreit;) Vett kje om du merka det..?

Whatever Fiona.. Greit, du har lengre tunga enn meg!!

 




















Bunadskjorteskrekk ;/

Jeg vet ikke om det egentlig finnes en reell fobi mot bunadsskjorter, men om det gjør det, er jeg rammet virkelig hardt. Jeg har gått rundt litt småkvalm og rådvill i noen uker nå, uten helt og kunne sette fingeren på hva det er. Det var når jeg åpnet garderobeskapet mitt her en dagen det gikk opp for meg.. Der hang den, og liksom gliste hånlig mot meg gjennom alle krøllene. Bunadskjorta. Fader, i år er det min tur. For første gang i historien skal jeg gjøre bunadsskjorta 17 mai klar. Kjenner svetten pipler i pannen. Hva om den blir gul??? Jeg ser det for meg, 17 mai, alle blikk er rettet mot meg, hun med den gule bunadsskjorta. Hun med den synlige strykekanten langs ermene. Jeg står klar med biotexen og strykehjernet, som en kriger klar for sin første kamp. Jeg må greie det, jeg skal greie det. Mamma stoler på meg, jeg kan ikke svikte nå!!

 








 

Lettelse:)

Det gjør så godt og endelig være i gang, endelig er jeg full fart på vei inn i det livet som egentlig er ment for meg. Går det litt saktere er også det greit. Så lenge det går fremover, oppover, mot målstreken. Jeg er klar for å ofre blod, svette og tårer, aldri følt meg så klar før. Kanskje fordi jeg er blitt sint, jeg som sjelden tyr til temprament. Men av og til må en hente det frem, helt fra det innerste indre, som en urkraft. Bruke det for det det er verdt, la det gi deg den siste dytten i riktig retning. For alle fortjener lykke, alle bør kunne glede seg over alt det vakre livet har og tilby. 

Wish me luck :)

 







Tankevandring

Lørdag. What to do? Kan ikke huske sist gang jeg hadde en lørdag fri. Jeg burde vel egentlig sittet med fordypningsoppgaven min. Burde, og skal. Har vært litt "tar det i morgen" holdning på meg den siste uken. Skammelig, jeg vet det. Det hadde jo vært ufattelig deilig og bli ferdig tidlig, for en gangs skyld. Men tankene mine vandrer lenger enn Moses noen gang gjorde. De har en kondisjon selv Bjørn Dæhlie kan se opp til. Tankene ser ut til å glemme meg litt oppe i det hele, spør ikke om jeg begynner og bli sliten, lever sitt eget liv. På tide og ta kontroll, vise dem hvem som er sjefen. For det er vel meg, er det ikke? Glem spørsmålstegnet, det er meg. Lett om det er meg. Kjære tanker, det er på tide og stille seg fint på rekke, smile fint, og kun svare når dere blir tilsnakket. Er det forstått? Off.. Jeg kler ikke å være streng, det ligger liksom ikke min natur. Kanskje hvis jeg spør fint, om de kan være så snill og la meg få en pause eller to i løpet av dagen, slik at jeg får konsentrert meg litt.. 

Jeg gir opp. Hjernekortslutning. Fred ut.

 







 

Melankoli, gleden over å være trist?

Det høres gjerne absurd ut, men melankoli kan virkelig være vakkert. Det er så fylt av følelser, mening og dybde. Det gir rom for tanker og følelser, slipper dem helt inn i hjertet. Det verker i kroppen, gjør vondt og slippe det innover seg, men likevel har det noe helt spesielt, en udefinerbar egenskap. Det gjør liksom godt, på en vond måte, å drukne i følelser, i tristhet. Kanskje har det sammenheng med gleden, en greier først å virkelig kjenne på gleden over å være lykkelig når en har følt på det å være trist. Det er ikke uten grunn det sies at etter mørke skyer skinner solen klarere.

Aller best kommer kanskje melankolien til utrykk gjennom musikken. Så utrolig mye vakkert har utløp nettopp i tristhet. Melankolien er vel kanskje i mange sammenhenger assosiert med kunstnere, hvor mange av verdens største artister har vel ikke produsert mesterverk gjennom en kjærlighetssorg? 

 

Noen sanger jeg elsker å drukne i..

 

 

 

 





 

Størst av alt er kjærligheten

Hva hadde vel livet vært uten kjærlighet? Kjærligheten til livet, kjærligheten til mennesker.. Den er så vakker og sterk, men likevel så skjør. Den kan gi livet mening, fylle deg med håp og trygghet. På samme tid kan den etterlate deg i tusen biter, uten evne til å se lyset der fremme. Jeg gleder meg over evnen til å elske, selv de gangene kjærligheten svikter. For den varmen jeg føler når kroppen min fylles med kjærlighet, den nekter jeg å gi fra meg. Den er det mest dyrbare jeg eier.. 

Fyll livet ditt med kjærlighet, vis menneskene rundt deg at du elsker dem. Omfavn livet med samme glede og omsorg du vier din utkårede. Du vil ikke angre.



 Kjærleik <3

 





Nekter å drukne..

Det er vanskelig å puste, det føles som om en slange har kveilet seg rundt lungene mine, jeg gisper, trenger luft. Kaver, slår rundt meg med armene, ingenting nytter. Vannet sluker meg, nekter å slippe tak. Kroppen synker. Solen bryter i overflaten, når ikke frem til meg i dypet. Hvor er redningsbøyen? Hvem skal lære meg å svømme?

Jeg vet jeg må, tiden er inne. Ingen redningsbøye, svømme må jeg lære meg på egenhånd. Og jeg vet jeg kan, jeg vet jeg har det i meg. Om jeg bare greier å slappe av, puste dypt inn i lungene, ta et tak om gangen. Løfter jeg blikket ser jeg land der fremme. Jeg nekter å drukne.




 






Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits