juni 2012

Melankolia

Jeg har skrevet et innlegg om melankoli før, men jeg greier likevel ikke å la den ligge helt enda. Den er nemlig så vakker at den fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Melankolien er virkelig gleden over å være trist. Den er så sart og sår, og finner veien helt inn i hjertet mitt. Jeg er kanskje litt for glad i det triste, og lar det sluke meg for ofte. Men det er når jeg er omsvøpt av tristhet jeg virkelig kjenner meg inspirert, så lenge den ikke heller over i håpløshet. Det er når hjertet virkelig verker jeg har lyst å skape noe. Mange av verdens vakreste sanger er jo nettopp skrevet i en tåke av melankoliens mor; kjærlighetssorg. Musikk er virkelig den perfekte utrykksform for melankoli. Gjennom ord og toner får den virkelig skinne. Skinne i duse, tåkete og mystiske farger. For det ligger mystikk bak det triste, og dybde. Det kan gi så uendelig mye mening og på samme tid gir den meg en følelse av at det er så mye mer som enda ligger utenfor min fatteevne. Slik tenner den også et håp i meg og gir meg inspirasjon til å strekke meg lenger, våge mer. For jeg har jo enda så mye og lære..

 

Denne uken var det tid for å fylle ut nye kartleggingsskjema gjennom Gaustad. Det krever mye konsentrasjon og energi.

I dag hadde jeg min første dag i ny jobb, og er uendelig stolt over og ha fullført. Jeg var likevel en veldig sliten, frøken etterpå.

 

Musikk har fulgt meg gjennom hele livet, men jeg har likevel følt at jeg har mistet den litt de siste årene. Denne uken har jeg blitt presentert for et nytt univers av nydeligheter, og jeg nyter hver en tone.. Det er som jeg har blitt gjenforent med en gammel venn. Her er en av min desiderte favoritter, Birdy med Skinny love. Lytt og la deg forføre av melankolien <3

 

 




...

 

Redd

Det stakkar, lille hodet mitt har fått gjennomgå denne uken. Tankene raser rundt som et lyntog uten endestasjon. Jeg leter febrilsk etter nødbremsen, men uten resultat. Det er redselen som har fanget meg, den er sterkere enn meg og nekter å slippe meg av. Verden der ute er så utrolig nær, men likevel så uendelig langt borte. Jeg prøver å forstå hvorfor det må være sånn, hvorfor lar jeg redselen ta overhånd. Det burde jo være meg som var sjefen i mitt liv. Isteden rømmer jeg heller enn å konfrontere det som skremmer meg. Det har liksom alltid vært sånn, heller det enn å risikere og bli såret. Kanskje hvis jeg tar fart og hopper av, det kan jo være jeg lander i en myk blomstereng..

 

 

 




Hjerte

Jeg har lagt meg under dyna, lukket øynene og kjenner at hjertet dunker rolig og jevnt. Det gjør godt å ligge sånn, da kjenner jeg at jeg lever. Kroppen stopper ikke å fungere selv om hodet gjør det. Det dunker mykt og betryggende, varmen sprer seg rundt i kroppen for hvert slag. Det vet hva det driver med, det slår trossalt nærmere 500 millarder slag i døgnet. Hjerte, jeg tror det er en av favorittordene mine, hjerte og kjærlighet. Det er slike ord som får meg til å smile, kanskje fordi de betyr så mye mer. Så er det så vakkert å si dem høyt.  Jeg gjemmer meg under dyna, lager en liten hytte, en slik som jeg pleide å lage når jeg var liten. Vi gjemmer oss litt, jeg og hjertet mitt. Her inne kan ingen gjøre oss vondt, det er vårt eget lille fort. Kanskje jeg må lage noen åpninger, men bare for at jeg skal få nok luft, jeg vil jo ikke svime av. Jeg må nok ut i verden etterhvert, men jeg blir her en stund til. Og hvis jeg ikke våger meg ut så håper jeg at det er noen som finner meg. Jeg vil jo ikke bli her i hele evigheten.

Jeg og hjertet mitt i senga

Har vært ute og kjørt traktor i dag, jeg var sykt god ;)

 Pyntet meg litt i går, det var koselig:)




Løp for livet

Jeg ble borte. Ikke helt borte, men litt gjemt. Nå er jeg glad i å leke gjemsel, men det var denne gangen litt ubevisst. Livet har gått litt fort, av og til springer det bare fra meg og jeg blir stående litt forvirret igjen. Jeg prøver og ikke få panikk, for da vil forspranget øke. Jeg puster rolig og prøver og nyte alt det nye, men den lille skremte jenta inni meg holder meg tilbake. Ny jobb, ny hverdag, nye mennesker, nytt liv. Nytt er bra, men byr på utfordringer. Hvordan vil dette nye livet ta imot meg, vil det godta meg og se meg for den jeg er? Kanskje gjør jeg livet skumlere enn det trenger å være. Jeg er sterkere nå, og bedre rustet for å takle motgang, men er jeg sterk nok? Jeg er redd, en sånn frykt som klamrer seg fast rundt hjertet. Jeg leter febrilsk etter bekreftelsen på at alt vil bli bra, til og med bedre, men den er allerede i ferd med å forsvinne i horisonten. Det er kanskje nå jeg må løpe etter. 

 




 

Hva slår jern?

Plutselig er det blitt søndag, og jeg har allerede tilbrakt fire herlige dager med familien. Onsdagens frustrasjon har lagt seg, og jeg begynner å se hvor viktig det er nettopp og bli konfrontert med det som er vanskelig. Skal en noen gang komme seg i mål, må en bearbeide det som er problematisk. Det nytter ikke tro at det skal komme av seg selv, en må jobbe hver eneste dag om en noen gang skal greie å bli frisk. Jeg har vært litt pysete til nå, bearbeidet de tingene i livet mitt som jeg har syntes vært komfortabelt. Utfordret meg selv på de områdene jeg har visst med meg selv at jeg kan mestre. Samtidig har jeg skjøvet unna den delen som sliter aller mest på meg, nemlig mitt forhold til mat. Her lar jeg fortsatt ingen slippe inn, dette har vært kun mitt territorium og våge dem som prøver å blande seg. Så på tross av at jeg har hatt det bedre med meg selv som menneske, holder fortsatt spiseforstyrrelsens mest fremtredende symptomer meg fast i sitt jerngrep. Og hva slår jern? Det er definitivt verken stein, saks eller papir. For å være helt ærlig har jeg enda ikke noe klart svar på dette, men jeg leter. Og kanskje er det på tide jeg leter enda grundigere. 

 

Denne uken har vi sittet barnevakt på Carma, tidenes råeste franske bulldog!

Det er rart hva som plutselig kan dukke opp når en fyller bensin på bilen..

Lillesøster har fått flotte striper a la Hege i håret:)

Carma er til å spise opp!!

 

 




Konfrontasjoner

Endelig er jeg tilbake under mamma og pappas trygge vinger. Jeg har lagt bak meg to hektiske dager i Trondheim, hvor jeg gikk en brude- og selskapsvisning for Agape og tilbrakte etterlengtet kvalitetstid med Maria min. Direkte etter dagens gruppetime på Gaustad, satte jeg kursen mot barndomshjemmet. Her skal jeg tilbringe en oppbyggende uke med familie og venner. Det skal gjøre godt, særlig etter dagens intense behandlingsøkt. Behandlerne var konfronterende i dag, presset meg lenger jeg trodde jeg tålte. Jeg hadde lyst å brøle til dem, be dem holde kjeft å la meg være i fred. Men isteden gråter jeg, tempramentet mitt gjemmer seg, legger seg som en kullklump i brystet. Der blir den liggende og gror dype røtter. Jeg vet jeg må gjennom det, at det er til mitt beste. Men likevel føles det ikke slik nå, og jeg kan ikke annet enn å lure på om det noengang egentlig vil gi mening. De vil jeg skal jobbe hardere, gi slipp på kontrollen, delta mer. Det føles håpløst, hadde jeg visst hvordan man gjorde det hadde jeg vel gjort det allerede? Jeg har kommet langt, jeg vet jeg har det, likevel er de ikke fornøyde. Bare fordi jeg ikke greier å ta tak i maten. Tenk på alt det andre som begynner og falle på plass, teller ikke det for noe? Det er ikke det at jeg ikke har lyst, det finnes ingenting jeg ønsker mer enn å bli frisk, men jeg er livredd. Jeg forstår at det ikke nytter å bli frisk i en fei kun fordi jeg føler at mennesker rundt meg forventer en raskere progresjon. Det nytter ikke å male et glansbilde om det bare reflekterer hvordan jeg ønsker at andre skal oppfatte meg. Men jeg har et slikt sterkt ønske om å utrykke håp, bare da kan menneskene rundt meg senke skuldrene og ha tro på at jeg skal greie det. Ved å utrykke håp vil jeg kunne spre optimisme blant andre som sliter med det samme. Så hva skal jeg si? At jeg har ingen anelse på hvordan jeg noen gang skal våge å gi slipp på tanken om å bli tynnere? At jeg har sunket helt ned til halsen i denne hengemyren og at jeg har mistet troen på at jeg noen gang skal unnslippe? Så kanskje har de litt rett, kanskje prøver jeg ikke hardt nok. Men hvordan skal jeg jobbe mot et mål jeg ikke ser?

 

Foto: Nicole Larsen

 Foto: Nicole Larsen




Lørdagskos

Skulle ønske alle kvelder var som i går. Når du omgir deg med mennesker som får deg til å stråle. Mennesker som gir av seg selv og får deg til å være deg 100%. Det var som om hele kvelden var omsluttet av positiv energi som fulgte meg helt hjem om kvelden. Vi koste oss med vin og jenteprat hjemme hos Camilla, dro videre på konsert med A1 og D Sound før vi endte kvelden med herlig stemning på Bar Tjuvholmen. Jeg er lykkelig, tenk hvor heldig jeg er som har verdens beste venner! Så glad i dere, jentene mine <3

Jeg og Camilla, klar for nye eventyr:)

Vakre Kathrine min:)

Renategullet! Åss to i Oshlo <3

 

Her er forresten noen av bildene som ble publisert fra bryllupet:) Se så mange skjønne brudepiker!

 




Jeg har fått meg jobb!

Jeg har ventet litt me å fortelle dere dette, fordi jeg har ikke vært helt sikker på hvordan jeg ønsket å formidle det. Og det har heller ikke føltes helt virkelig før nå. Jeg har store ambisjoner som journalist, og mitt aller største ønske er å kunne utgjøre en forskjell. Kunne røre mennesker med det jeg lager. Som jeg har fortalt er jeg bare noen uker unna og ha fullført journalistikkutdanningen min, og det er nå de virkelige utfordringene kommer. Det er nå jeg må bevise at jeg virkelig fortjener en plass ute i arbeidsmarkedet. I tre år har jeg fortalt meg selv at jeg må kaste meg ut i det, søke jobber for å få litt kontinuitet i arbeidet. Men jeg har ikke våget, mindreverdighetskompleksene har vært for styrende, og jeg har sittet med en følelse av at jeg ikke er god nok. Så når Her og Nå kontakter meg, og sier de er interessert i og ta meg inn i ett års fulltidsvikariat, blir jeg overveldet. Et av Norges mestselgende magasiner ønsker og ha meg med i redaksjonen! På journalistikkutdanningen er gjerne ikke underholdende journalistikk sett på som noe å strekker seg etter. Men tenk over nettopp hvor stort markedet er for denne type journalistikk, det er jo ikke uten grunn at blant annet Se og Hør har 2,4 millioner lesere  i uken! Så nå gleder jeg meg virkelig til å komme i gang. I Her og Nå får jeg utnyttet mitt brede nettverk og jeg får på daglig basis kommunisert med ulike mennesker, som nettopp er noe av det jeg elsker med journalist yrket. Jeg håper og kunne ta med meg nye impulser i redaksjonen, og bidra til å skape spennende saker for dere der ute til å lese! Dette skal bli et fantastisk eventyr :)






Meg, meg og mere meg (Topp Bik Bok)

 


Elsker denne jenta!! Så mye energi, så mye rytme, så mye glede!!

 




Thinspiration

Jeg grøsser bare ved ordet. At thinspiration og pro-ana blogger har blitt en så stor trend verden over, gjør meg kvalm. At mennesker bevisst går inn for å inspirere andre med bilder og slagord som skal oppfordre mennesker som sliter til å bli enda tynnere, enda sykere, gjør meg fysisk dårlig. Og det som skremmer meg aller mest, er at jeg vet så altfor godt hvor lett påvirkelig en er når en befinner seg i en slik situasjon. En suger til seg all informasjon og råd i håp om å nå målet. For der er alltid et mål, og en går daglig med thinspiration tanker i hodet. Om du plukker dem opp via reklame postere på trikken, hos tilfeldige personer på gata eller i magasiner. De finner uansett en måte å lure seg inn i tankene. Men å dele disse målene, og oppfordre andre til å presse seg enda litt lenger, spise enda litt mindre, kan i verste fall føre til at enda flere mister livet nettopp som følge av en spiseforstyrrelse. Jeg har kikket gjennom flere av disse sidene nå i dag, og har ristet på hodet av avsky. Likevel gir det meg en slik ekkel klump i magen, en klump som hvisker: greier de det, skal hvertfall du greie det.. Det gir meg intens trang til å løpe bort på treningsstudio, forbrenne kalorier før jeg unner kroppen min mat.  Og det skremmer meg enda mer. Jeg ber om at blogg.no gjør som andre blogg portaler, og forbyr denne type bloggvirksomhet. Når det kommer til noe som er så direkte skadelig, særlig for målgruppen til nettopp bloggere, gir jeg en lang faen i ytringsfriheten. 

 

They say nothing tastes as good as skinny feels..

Light as a feather thin as a board..

You`ve come to far in life to take orders from a cookie!

 

 





 

 

Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits