juli 2011

Rapporterer fra Vietnam

Lørdag satte jeg endelig snuten mot Vietnam, men det skal sies at det var med blandede følelser. Det føltes både rart og trist å forlate norge på et slikt tidspunkt. På en annen side gjorde det litt godt å få ting på avstand, ryddet opp i et kaos av følelser. Følger likevel daglig med på hva som skjer der hjemme, og blir helt overveldet av av hvordan hele landet virkelig står sammen i denne tunge tiden. Sender alle mine varmeste tanker til alle de som er berørt av denne tragedien.

Vil likevel fortelle alle der hjemme at jeg har det fantastisk her i Vietnam. Vi landet i Ho Chi Minh mandag ettermiddag, men dro allerede neste dag videre til den lille fiskerlandsbyen, Mui Ne. Planen er nemlig og komme seg helt opp til Hanoi i løpet av de tre ukene vi tilbringer her nede. Nha Trang er neste destiansjon, en noe mer turistifisert del av Vietnam. Litt i full fart her, så legger ved en liten smakebit av turen så langt:) 







 


 

Ost, kjeks og pep talk

Av og til går man seg fast, står og spinner uten en snarlig løsning i sikte. Tankene løper maraton, totalt uten retningssans. Tar krumspring, snarveier og havner tilbake akkurat hvor de startet. Til slutt har en gravd seg et så dypt hull at en trenger både stige, tau og bompibjørnsaft for å komme seg opp igjen. Når livet tar en så håpløs vending er det på tide å ta grep. Livet er for dyrbart og vakkert til at en kan stå slik å spinne. Det må en pep talk til, en grundig en som får meg til å heve hodet, senke skuldrene og smile bredt. En slik pep talk som gir meg troen på livet og meg selv, som får meg til å innse at jeg er et menneske som fortjener og ha det godt . I dag ga jeg meg selv en slik, og jeg går til sengs som et nytt menneske. At jeg har tilbrakt dagen med min vakre familie og herlige venner skal også ha sin del av æren for at jeg fikk den dytten i riktig retning som jeg trengte akkurat nå. Er så ufattelig glad i dere alle, hva hadde vel livet vært uten vakre mennesker som bryr seg om deg?

I kveld koste jeg, Hilde og Ingeborg oss i solen med iste, ost og kjeks <3





 

 













En tung tid...

For øyeblikket bare føler jeg, føler og tenker. Dagene mine styres av følelser, av hvordan minuttformen min er. Morfar gikk bort tidlig lørdag morgen. Vi var forberedt på det, visste det bare var snakk om tid, men det lå likevel hele tiden et lite håp i bunn. Det gjør vondt å miste. En skulle så gjerne ønske at alle man bærer med seg i hjertet sitt skulle vært der livet ut, fulgt meg gjennom motgang og medgang. Men slik er det ikke, det viser seg gang på gang at skjebnen vil det anderledes. Slik må det være, det er naturens gang. Det gjør ikke mindre vondt for det. Men livet fortsetter, det blir bedre med tiden, det må det. Men nå gjør det vondt. Hjertet dunker i brystet, jeg er på randen av å gråte, har en kronisk klump i halsen. Savner deg morfar, savner glimtet du hadde i øyet, savner varmen du utstrålte, savner den kjærligheten du så åpenbart hadde for mormor og for resten av familien. Jeg kommer alltid til å bære deg med meg <3













Gått deg vill?

Det hender at man går seg bort, at en glemmer hva som virkelig betyr noe. En kan bli villedet av overfladiskheten som har erobret store deler av verden. Bekymringer rundt penger og hva man egentlig så gjerne ville kjøpt, overskygger de viktigste tingene i livet. Nemlig at vi har helsen i behold og ivaretar båndene til menneskene vi er glad i. Av og til trenger vi å bli minnet på nettopp hvor liten rolle det materielle egentlig spiller, ingen penger i verden vil noen gang kunne erstatte den kjærligheten vi finner innenfor familien eller blant venner. Om en god økonomi kan løse problemer, er en overfylt bankkonto sjelden veien til et lykkelig liv. Selv om jeg føler meg bombandert fra alle kanter, prøver jeg likevel å gjøre det jeg kan for å holde fokus på det som er viktig for meg. At mine nærmeste føler seg elsket og ivaretatt. Det gjør meg lykkelig. 

Skulle så gjerne ønske jeg kunne vært hos mine nærmeste akkurat nå.. Vi er sterkest sammen. Glad i deg morfar <3

 










Sympatisøken

Hva er vel en søndag uten noen å dele den med? Jeg trenger sårt noen som kan sitte her og bygge meg opp med oppmuntrende ord. Noen som kan fortelle meg at jeg har aldri sett bedre ut, det til tross for at jeg gjemmer meg i kosedressen og åpenbart har vært ute på en snurr kvelden før. Noen som kan gi meg en vidundermassasje som fjerner de intense smertene jeg har i hver eneste muskel etter fredagens beinharde treningsøkt. Og om denne noen også kan fylle leiligheten min med lukten av et deilig hjemmelaget måltid så så er også det greit. Noen frivillige? 

Et lite hjertesukk fra meg. 







Sommerglede :)

Vil bare rapportere kjapt om en vakker dag i hovedstaden. Sol, iskrem, parkliv og uterestauranter er oppskriften på den perfekte bysommer. Få byer kan sammenlignes med Oslo på en solskinnsdag..  Hadde strandliv, skog og mark vært hakket mer tilgjengelig nærmer det seg perfeksjon. Fridag i morgen, det feires med en ekstra episode med Gossip Girl før jeg takker for meg. Krysser fingre og tær for en dag helt utenom det vanlige i morgen!! Jeg er klar for en slik dag. Deilige drømmer til dere dere der ute:)

 

 



















Hvilken vei sa du?

Nå som Renate snuppa har forlatt landet, er det jeg som sitter barnevakt på en hennes lille blå kjæledegge, en snedden Ford (Audi?).  Det har i sin tur ført til at jeg de siste dagene virkelig har fått testet ut min rustne retningssans. Nå sier jeg rustne, men jeg kan nok være tilbøyelig til å innrømme at den er ikke eksiterende. Ser en tilbake på all resingen jeg har lagt bak meg gjennom mitt 27-årige liv, skulle en jo trodd jeg hadde plukket opp et triks eller to. Men uten unntak har jeg heller krøpet til korset, og tydd til profesjonell hjelp: Offentlig transport. Hadde det ikke vært for rutinerte yrkessjåfører i den fjerne østen, hadde jeg mest sannsynlig fremdeles vært der. De siste dagene har jeg derimot beveget meg ut av min komfort sone, og virkelig fått følt Oslo trafikken på kroppen. Første utflukt bar mot legekontoret. Lett skulle en trodd. Etter og ha pugget reiseruten på gulesider, satte jeg målbevisst ut dørene. Du tipper rett, det gikk alt annet enn smurt. De 5 minuttene reisplanleggeren min hadde lovet det skulle ta, overskred jeg allerede etter første lyskryss. Og ikke hadde gule sider nevnt noen ting om at de hadde lagt om trafikken på Økern med sikte på å etterligne en labyrint! Shame on you. Så der cruiset jeg da, uten en ringe anelse på hvor verken jeg var eller skulle. 1 time og 100 gloser senere skimter jeg min endelige destinasjon der fremme i horisonten. Bare en liten detalj. Det er et svært veiarbeid krater i bakken mellom oss. What to do? Tålmodigheten min sprekker etter enda en halvtimes febrilsk leting etter en potensiell innkjørsel. Jeg skal aldri mer skryte på meg en innebygd GPS. Lesson learned. I trass parkerer jeg bilen ved nærmeste kjøpesenter, og går, rettere sagt marsjerer gjennom byggeområde. Jeg gir meg fader ikke uten kamp! Og det stemmer at legen min kommenterte at jeg hadde en vel høy hvilepuls denne dagen. 

Heldigvis hadde jeg herlig musikk på anlegget:)

 





A smile is the prettiest thing you can wear :)

Som tideligere Frøken Norge har jeg virkelig fått erfare at den flittig brukte klisjeen "Skjønnheten kommer innenfra" sjelden er assosiert med noe positivt. Tvert i mot knyttes den gjerne opp som kommentarer kun blonde enkle sjeler kan få seg til å si. Men vet du hva, er det ikke deilig å bryte med normalen? Er det ikke godt og av og til mene ting uten og bry seg med hva andre måtte tenke å tro? Jeg slår et slag for at skjønnheten virkelig kommer innenfra. Mennesker som har det godt med seg selv, og har en utstråling som er varm og inkluderende slår meg uten unntak som vakrere enn noen andre. Mennesker som møter meg med et smil og en ektehet treffer meg midt i hjertet. Når en gleder seg over livet, og aksepterer seg selv for den en er, smitter det i sin tur over på omgivelsene. Først når en greier å være glad i seg selv, vil en også kunne vise kjærlighet overfor andre. Prøv du også!






Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits