juli 2012

Fordi jeg fortjener det

Tenk at jeg gjør det. Destruktiv tankegang har så altfor lenge tatt dype jafs av tankesettet mitt. Nok er nok. Jeg fortjener lykke, og jeg fortjener å omgi meg med mennesker som vil meg godt. Jeg er ikke hvem som helst, jeg er faktisk meg. Et omsorgsfullt menneske fullt av kjærlighet. Jeg er sterkere nå, jeg lar meg ikke lenger tråkke på eller bli tatt for gitt. Jeg er bedre enn det. Jeg har endelig funnet frem til riktig sti, jeg har gått meg vill for siste gang. Livet har vært tålmodig, det har ventet på meg. Det har fulgt med på mine anstrengelser, sett mine tårer og trodd på at jeg vil lykkes. Det vil fortsatt bli tårer, men nå vet jeg hvor jeg vil. Jeg har hatt flere uker fri fra behandling nå, også på Gaustad har en sommerferie. Når jeg begynner på igjen nå i august, er jeg ikke lenger feig. Jeg skal kaste meg ut i det, kjempe med nebb og klør. For det er nå livet begynner, og jeg er klar!




 




Lille trille

Nå vokser jeg igjen, mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg sitter i senga mi og ser nedover kroppen min, og den eser ut. Jeg føler meg litt som en gjærdeig som aldri slutter å heve. Kanskje blir jeg sittende fast her inne på rommet mitt, kanskje må jeg blir her for alltid. Eller, pappa kan vel få leid en heisekran, så kunne de spent meg fast og heist meg ut vinduet. Deretter kunne de trillet meg bortover gaten til vi fant et hus som var stort nok. Kanskje jeg hadde fått plass inne på slottet. Der kunne jeg hevet en stund til, der er det trossalt noen kvardratmeter å gå på. Jeg prøver å tenke gjennom hvorfor jeg vokser så innmari akkurat nå, for det er alltid en grunn. Men jeg vet det vel egentlig, jeg liker bare ikke å si det høyt. Da føler jeg meg så innmari overfladisk. Men jeg deler det med dere. Hvordan skal noen noengang ta til takke med meg? Det er et helt hav av vakre mennesker der ute, uansett hvor jeg snur og vender på meg dukker de opp. På gaten, i media, Facebook og Instagram. De omringer meg med sin skjønnhet. Med sine lange dådyrvipper, glinsende hår, nydelige smil, volumøse lepper og perfekte kropper. Jeg får lyst å gjemme meg slik at ingen får se nettopp hvor ufullkommen jeg er. Ikke er de bare overnaturlig vakre, de lever også et slikt fascinerende liv som du bare ser på film. De er kreative, morsomme, sjarmerende og kule. Sånn ordentlig kule som jeg skulle så gjerne ønske at jeg var. Men så er jeg bare meg. Da greier jeg ikke slutte å undre meg over hvorfor mennesker skal ønske å kaste bort tiden sin på noen så middelmådige som meg selv. Hvordan kan noen elske meg om jeg ikke blir perfekt? Så skammer jeg megnoe så vanvittig som tenker slike tanker. Og da vokser jeg, jeg blir så stor at senga mi gir etter hvert øyeblikk. Derfor ligger jeg musestille, ser i taket og konsentrerer meg om å være lett som en fjør. For om sengen ikke kollapser i løpet av natten, våkner jeg kanskje til en mindre versjon av meg selv i morgen.

Klar for en ny dag på jobb:)

Ingeborg min var innom Oslo denne uken, det gjør godt med slike deilige mennesker rundt seg <3

Det blir mye jobbing foran macen i disse dager, ordentlig nerde-jente

Morgenstemning etter "Thrill" show i Tønsberg. En fantastisk forestilling!

 Nydelig.. <3




 

 

Det er min tur nå

Av og til føles det som om livet gir deg en ny sjanse, at det ikke har gitt deg helt opp men lar deg starte på nytt med blanke ark. Kanskje ikke helt blanke, men med noen malingstrøk her og der. Det må det være for at jeg skal føle noe trygghet i dette nye. Med nye muligheter, kommer også nye utfordringer. Når så mye føles ukjent må en jobbe for å finne tilbake til tilliten og roen. Men det er verdt å jobbe for, det håper jeg hvertfall. Når hele hverdagen min har gått gjennom en slik ekstrem forvandling, får jeg følelse av å være liten igjen. En liten og usikker jente som ikke helt vet hvilken utfordring livet vil kaste mot meg neste gang. Men jeg har bestemt meg for å vokse fort, for det er ikke bra å være redd for lenge. Da drukner en. Denne ganger nekter jeg nemlig å snuble igjen, nå skal jeg hente frem det jeg innehar av viljestyrke. Jeg vil ha det godt nå, for det burde da virkelig bli min tur snart.

I natt skal jeg legge meg i deilig nytt dynetrekk, godfølelse <3

Det var bra deilig å komme seg ut på joggetur med tjukka mi i dag!




Hva er lykke?

Jeg er søkende, på evig jakt etter lykken. Jeg har vært tålmodig, letet steder en gjerne gjemmer ting en ikke vil miste. I hemmelige skuffer, låste skrin og under dørmatten. For kanskje lå nøkkelen der. Jeg har alltid hatt et  lite håp om at lykken skal snike seg innpå meg, hoppe frem fra gjemmestedet når jeg nærmet meg. Kanskje har den også gjort det, men så kjente jeg den ikke igjen. Det er min aller største frykt. Hva om jeg ikke gjenkjenner lykken når den står rett foran meg. For hva er egentlig lykke, er det en følelse av fullkommenhet, et sted hvor en aldri mer møter utfordringer? Kan man være lykkelig, og på samme tid gi rom for det som gjør vondt? Jeg blir forvirret, den myteomspunnede lykken har alltid føltes så fjern at jeg har plassert den på en pidestall. Og plutselig innser jeg at den kan være nærmere enn jeg tror. Kanskje er den ikke et tall, eller fravær av tårer. Kanskje må jeg senke terskelen og tro på at jeg kan være lykkelig i det livet jeg lever her og nå.

 

I helgen var jeg på Kollenfest. Da var jeg lykkelig.

Emma gjør meg lykkelig <3

 




 

Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits