august 2012

Når følelsene tar overhånd

Av og til skulle jeg ønske det fantes en kran jeg kunne stenge av når strømmen av følelser ble for overveldende. Når jeg holder på å drukne i frykt, angst, redsel, sinne, glede, kjærlighet og sjalusi på en og samme tid, og det ikke finnes noen vei opp til overflaten. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, for alle tankene vikler seg sammen og ender opp i en stor knute i brystet. Hodet slutter å fungere og jeg handler kun på impuls, alt annet blir for vanskelig å ta tak i. Jeg føler meg urasjonell og fortapt. Den Hege jeg trodde jeg kjente, er plutselig fremmed. Og jeg krymper, jeg blir en bitte liten jente som har lyst å gjemme seg bort i mammas armkrok. Der kan jeg føle trygghet, enn for en liten stund. Nå føles hverdagen for skummel til at jeg våger å møte den, farene lusker bak hvert et hjørne. Og når jeg krymper til slik en liten jente har jeg ikke noe å stille opp med. Da blir jeg bare stakkarslig og håpløs i møte med en brutal verden.

 

 

 




Nytt håp

Jeg er på full fart inn i en god periode nå, eller, jeg velger å tro at det er mer enn bare en periode. Jeg kjenner meg besluttsom, klar for å møte min aller største frykt. Det er ikke på noen måte noe heltemodig over det, jeg er nemlig feig som få. Jeg har utsatt det lenge og enda litt lenger, og hver gang jeg bestemmer meg backer jeg like greit ut i siste liten. De mentale kiloene blir for skremmende. Tanken på å gi opp min livslange streben mot idealet, føles som et nederlag. Men jeg har det bra nå, og jeg har mennesker i livet mitt som jeg vet bryr seg om meg nettopp fordi jeg er den jeg er. Jeg trenger ikke gjemme meg bak sminkemasken min eller en syltynn kropp for at jeg skal bli elsket. Overfladiske mennesker som plasserer destruktive tankemønster i hodet mitt er for lengst luket ut av livet mitt. For det handler ikke om å være perfekt, det handler om å finne lykken i den man er. Det handler om å slutte og strebe etter et uoppnåelig mål. Jeg gjentar det for meg selv, hvisker ordene ut i luften, lar dem fylle rommet. Når usikkerheten kommer snikende håper jeg at ekkoet  treffer meg, minner meg på hva som virkelig gir meg verdi. Det vil alltid være mennesker der ute som er tynnere, penere, smartere, mer karismatiske. Og det er greit, det må det. For jeg er faktisk ganske så fantastisk med å bare være meg.

 



Helgen tilbrakte jeg med deilig sol, vakker musikk og skjønne mennesker på Øya festivalen:) (Ja, jeg er glad i adjektiver:)

På Gaustad jobber jeg med et nytt kunstprosjekt i behandlingen. En fin, fin kokong! Eller, den skal hvertfall bli fin til slutt:)

Flinkeste Bon Iver spilte også på Øya. Det er musikk som gjør meg varm i hjertet <3




En hammer, takk

Jeg trenger et verktøybelte, et jeg kan bære med meg gjennom dagen min. Et sted hvor jeg kan samle verktøyene jeg trenger for å komme meg ut av destruktive tankemønster. Da kan jeg stå klar, som en cowboy i duell når mørket kommer snikende. Etter hvert som jeg lærer nye ting vil jeg plassere det i beltet mitt, da hadde jeg vært trygg på at jeg hadde dem i nærheten når det blåser opp til storm. Jeg fikk en verktøykasse av pappa da jeg var liten. Med en miniatyr-hammer, -sag og -skrujern. Jeg husker jeg følte meg trygg på den tiden, det fantes ikke en utfordring som var for stor for meg og verktøykassen min. Jeg lengter etter den tryggheten, og drømmer om et liv som ikke er preget av frykt. Frykten for å bli såret, for og ikke bli elsket, ikke være god nok, frykten for å mislykkes. Jeg har skrivingen, venner og familien. De har alltid vært der, men jeg ser dem ekstra klart nå. Men jeg må møte verden alene, jeg kan ikke gjemme meg bak sterke mennesker. Jeg må selv lete frem tryggheten i det utrygge, og våge å tro på at livet ikke vil meg noe mer vondt nå. Da trenger jeg verktøybeltet mitt, hjelpemidler i møte med livets utfordringer.

 



I helgen hadde jeg og Renate litt etterlengtet kvalitetstid. Venner er virkelig en av livets aller viktigste lykkekilder.




 




Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits