september 2012

Etter mørke skyer skinner solen klarere

Jeg har fått en ny start, og det føles overveldende godt. Usikkerhet er min aller største fiende, og når den sluker hverdagen min, så forsvinner jeg. Jeg blir usynlig for meg selv og verden der ute. Nå har jeg ristet den av meg, og har ingen planer om å snu meg tilbake. For hvordan kan jeg leve ut mitt potensiale med lenker rundt bena? Jeg er ment til så mye mer, ingen eller ingenting skal få lov å degradere meg til noe mindre verdt enn det jeg er. Av og til minner livet mitt meg på det, det plasserer mennesker i hverdagen min for en grunn. De dukker opp for å lære meg noe. Selv om det kan føles meningsløst og jævlig, er det likevel verdt det. For her står jeg, med hodet hevet og blikket festet målbevisst fremover. Og består jeg de utallige prøvelsene, blir jeg belønnet, slik føles det i hvertfall. Plutselig faller alt på plass, så mye nytt og spennende har dukket opp i livet mitt nærmest umiddelbart. Det kan jo ikke bare være en tilfeldighet? Jeg er igjen fylt med håp og glede, tenk alt det som venter meg der ute! Denne jenta var ment for store ting, og det er en fantastisk følelse.

Nå har jeg og trønder berta mi bestemt oss for å oppleve New York. Det har vært en drøm lenge, og jeg er fra meg av begeistring! Om en måned sitter jeg og Maria og nipper til en cosmopolitan på Manhatten. Eller kjenner jeg oss rett er det vel heller en halvliter. Jeg skal møte herlige venner jeg ikke har sett på evigheter og de skal vise oss byen fra sin aller herligste side! Hvorfor? Fordi vi fortjener det!

Nå sitter jeg her, enda litt sterkere enn i går. Og jeg er lykkelig:)

Av og til må man bare være, å våge og være sårbar.

Sengekos, Emma, film og strikketøy; suksessoppskriften.

I helgen lagte beste Mats deilig middag til meg og jeg fikk karsk med oreo is til dessert <3

Lenge leve spontankvelder!

Renate min og jeg får en våt hade suss av Teddy.

From Paris to Berlin, in every disco I get in!

 




Baby, I`m a firework!

I dag er jeg bitte litt stolt. Nei, jeg er faktisk vanvittig stolt! Livet satt meg på prøve enda en gang, og jeg bestod. Om ikke med glans, så var jeg godt innafor. Jeg står rak i ryggen og vet med meg selv at lykken vil finne meg. Så får heller livet slenge ut så mange høyre hooks det bare orker, denne jenta får det ikke slått knock out på.  Jeg er et håpløs når det kommer til følelser, jeg er nemlig så full av dem at de bare er nødt til å komme ut. De ligger som et så tykt lag utpå kroppen min at jeg mistenker at alle kan lese meg som en åpen bok. Eller, glem boken, vi snakker massiv reklame plakat. En slik en som du får slengt i trynet om du vil eller ikke. En slik en er jeg. Hvor mange greier å kortslutte en mobil med tårer? I rest my case. Men dette eksplosive følelsesregisteret kommer også med frynsegoder,  glede er nemlig også en følelse, og kjærlighet. Når jeg gleder meg over livet, nærmest bobler jeg over av lykke. Da føler jeg for å le så høyt at ingen vil vedkjenne at jeg er med dem. Og når jeg elsker noen, da elsker jeg med hele hjertet og sjelen. Jeg fylles med en slik overveldende kjærlighet som i teorien bare finnes på film. Så får jeg velge, så beholder jeg heller nedturene enn at følelseskurven min skal flates ut. For den altoppslukende følelsen av lykke gjør det verdt det, og litt til.


På lørdag var det duket for enda en Skal vi danse sending, jeg greide å holde tårene tilbake denne gangen;)



Renate min fikk også en plass i salen:)


Jeg og min herlige kollega, Philip, koser oss på jobb!

Hils på mine to nye kompiser; Mildgerd og Leidulf!

Flinka aka meg har bakt eplekake i dag, se så fiin ;)




Kommers eller ikke kommers, jeg elsker Beyonce og hennes deilige power ballades!

 




Tårehav

Jeg har alltid vært sentimental,  tårene renner om jeg er trist eller lykkelig. Jeg har egentlig alltid synes det har vært godt å være i kontakt med følelsene mine, da vet jeg hvertfall om jeg er glad eller lei meg. Når jeg blir tom og nummen, da er jeg virkelig ute å kjører. Men den siste skal det likevel være sagt at det har blitt i overkant mye, jeg har forvandlet meg til en sutrekjerring uten sidestykke. Det er så utrolig mange følelser som lever inni meg at det er en umulig oppgave å holde dem tilbake. Som eksempelvis under skal vi danse nå på lørdag. Det hele startet med at jeg ble så utrolig rørt over at programmet endelig var i gang, jeg kjente på hvor hardt de hadde jobbet og så hvor flinke de var. Det hadde ikke gått fem minutter en gang, så kom tårene.  Og det ble definitivt ikke bedre utover i showet. Da Eldar Vågan entret parketten var det gledestårene sin tur, han utstrålte en slik en varme og lykke at jeg ble helt tatt på senga. Da jeg endelig fikk samlet meg igjen, ble jeg plutselig over meg av fascinasjon over hvor vakkert alt var. Glitter, paljetter, diamanter; detaljer en bare kan drømme om i det virkelige liv. Det gjorde meg helt varm i hjerte, ja, så jeg felte like greit en liten tåre for det også. Da Linni Meister avslutningsvis fikk beøk av sin elskede bestemor i dansestudio, så var jeg i gang igjen. Jeg er nesten litt fascinert over hvor alt dette saltvannet kommer fra. Finnes det en guiness rekord i spontane gråte anfall, ja, så bør jeg være innehaver av den for lenge siden.

Følelser blir ekstra intense når hjertet verker. Kjenner en på lykke igjen, blir lykkefølelsen så altoppslukende at det bobler over. Føler en på kjærlighet blir det så overveldende at tårene er ustoppelige. Og når tankene dreier mot det som gjør vondt, da kan jeg ikke unngå at tristheten blir uutholdelig. Så jeg får vel bare venne meg til at det er sånn nå. Så håper jeg å gjenvinne kontrollen over følelsene litt etter litt.

 


I dag fikk jeg slike vakre roser, og jeg som elsker blomster! Og ja, du tippet rett, jeg begynte å gråte. Tenk, det er faktisk mennesker der ute som vil ha meg i livet sitt for at jeg nettopp er den jeg er:)



Se hvor flinke de er! Jeg blir helt overveldet.


Jeg måtte bare legge ved enda et bilde av meg og Eldar, bare fordi han får meg til å gråte gledes tårer.



Emma er så god hun, du bare må elske henne.

 




Ops, I did it again

Jeg skulle sånn ønske at jeg hadde sett meg selv utenfra, fått et innblikk i hvordan andre opplever meg. For av og til føles det som en umulig oppgave å forstå hvorfor livet tar de vendingene det tar. Det må jo være en årsak til at jeg igjen og igjen havner på samme sted, nede i en mørk kjeller uten et gløtt av lys. Nøkkelen må jo ligge hos meg, det er jo nettopp jeg som har det fulle ansvaret for mitt liv. Kanskje er jeg et sosialt analfabet, kanskje greier jeg rett og slett ikke lese andre mennesker. Hvordan kan en og samme person ellers begå den samme feilen igjen og igjen? Så kanskje, hvis jeg hadde bare fått et lite glimt av meg selv gjennom andres øyne, så hadde jeg forstått. Da kunne jeg ha forandret meg, blitt det menneske jeg egentlig var ment å være. Et slikt menneske som blir elsket uforbeholdent for alt jeg er, uten å bli såret.

Det har vært en travel helg, jeg har likt det. Da bare lever jeg, uten å forville meg i dystre tanker. Det har vært fint å møte nye mennesker, slike skjønne personligheter som overfører den positive energien sin til meg. Så satt mammaen min foten ned før helgen, og bestilte seg flybilletter til Oslo. Det gjør godt å gjemme seg litt i armkroken til mammaen sin selv om man har fylt 28 år, bare til en kommer seg litt ovenpå igjen. For kommer jeg meg bare gjennom denne uken vet jeg at livet vil føles så mye lettere.

 

På fredagen var det duket for God Kveld Norge fest på Aker Brygge. Det ble en helskjønn kveld med deilige mennesker:)

Meg og Kathrine snuppa har pønta oss. Jeg har på meg verdens fineste kjole fra Kathrine Nørgård, hun er så flink!!

Godgutten, Ronnie, sneik seg mellom frøknene <3

Deilig vått kyss av Therese, berta!

Gjett hvem som fikk den siste dansen med godklumpen, Eldar Vågan! For en herlig mann:) Her fra Skal Vi Danse på lørdag. Prøvde å ta en prat med ham, men endte opp med å nikke og smile. Jeg forstod ikke et ord av hva han sa, håper ikke han merket det:/




Lenge leve ufullkommenhet!

Jeg ble borte, det var ikke bevisst, det bare ble sånn. Av og til føler man så mye at det ikke nytter å sette ord på det. Så ville jeg vente å skrive til jeg kunne skryte over hvor flink jeg hadde vært, men så tok det for lang tid. I dag kunne jeg latt tårene mine viske ut ordene på skjermen, skildret smerten som har fanget hjertet mitt. Men jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg kommer isteden til å utrykke gleden over hvor heldig jeg er. For uansett hva som skjer i livet mitt, så står vennene og familien min klar og tar imot meg. Når jeg blir slukt av sorgen, tar de et godt tak rundt meg og sørger for at jeg ikke forsvinner i dragsuget. Når livet enda en gang bekrefter at jeg ikke fortjener lykke, så er de der og gjør alt for å få meg til å smile. Så denne gangen tar jeg på meg hørselsvern når smerten skriker av all sin kraft. Jeg setter musikken på fullt og danser med hjerte og sjel når jeg kjenner sorgen prøver å fange meg i fosterstilling.

Gud så deilig det egentlig er og ikke være perfekt! Ikke er jeg vakrest, ikke er jeg tynnest, ikke er jeg smartest, ikke er jeg kulest og så definitivt ikke er jeg morsomst! Jeg er faktisk kun Hege, mennesklig og med en hel masse feil. Det er helt greit. For jeg er ydmyk og ærlig, og er villig til å lære av de feilene jeg gjør. Og jeg er full av kjærlighet til de menneskene som ønsker å ta i mot den. Med all min imperfeksjon er jeg faktisk quite a catch, om jeg tør si det selv :) Jeg er heldig, men de menneskene som har meg i livet sitt er faktisk bra heldige de og!

 

 




Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits