november 2012

En ulldott på himmelen

I dag hadde jeg slik en god plan om å få unnagjort en hel masse ting. Jeg ville samle opp alt som har gitt meg hodebry den siste tiden, og få det ut av verden. Men jeg gjorde en fatal feil, at jeg aldri lærer. Etter en lang arbeidsdag la jeg meg ned på senga. Der ble jeg liggende. Det gjorde bare så godt å føle på roen som la seg over kroppen min. Så tenkte jeg over hvor deilig det hadde vært å være en sky. En slik florlett ulldott på himmelen. Da skulle jeg danset i vinden, badet i solstrålene og latt lyset farge meg i rosanyanser. For tenk så fint det hadde vært å være rosa. Jeg skulle sørget for å danne et glødende bakteppe til eventyrlige solnedganger, svevd fritt i fargehavet rundt kveldssolen. Med hvert vindkast ville jeg skiftet fasong og dannet overraskende himmelbilder. Mennesker skulle stirret undrende opp på meg når jeg fløt forbi formet som en svevende blomkål, og ved neste øyenkast er jeg kanskje en dinosaur. Der oppe hadde jeg hatt den ultimate oversikt, jeg hadde vært en større "king of the world" enn Leonardo DiCaprio noen gang har vært. Ja, tenk den som hadde vært en sky. Så hører det med til historien at jeg sovnet. Det gjør seg alltid med en tre timers power nap etter jobb.

Godjentene mine; Kathrine, Renate og Victoria <3 Hva hadde vel livet vært uten dere?

Jeg har verdens beste jobb!! Fra "Skal vi danse"-finalen på lørdag:)

Meg og min skjønne medjournalist, Phillip, under "Skal vi danse"-finalen.

Heisann, sveisann!

 Fineste Tommy Fredvang har publisert en vakker versjon av Biebers "As long as you love me".  Nyt <3

 






Stanger i veggen

Jeg henger meg ofte opp i streben mot perfeksjon. For vi lever i et samfunn hvor vi dyrker det perfekte, både visuelt og personlighetsmessig. Hva som oppfattes som perfekt, er individuelt, desto mer umulig blir oppgaven. Vil jeg være den komplette person i alles øyne, vil diagnosen min i et rasende tempo bli oppgradert til schizofren. En vil jo så gjerne bli akseptert og elsket, så hvordan finner man den gyldne middelvei? Lever jeg ikke opp til alles forventnigner og krav, så er risikoen desto større for at mennesker ikke finner meg verdig deres tid. Gir jeg opp jakten på den perfekte versjonen av meg selv, så er det som å be om å bli såret. Om mennesker velger å gjøre meg vondt på mitt beste, så kan jeg banne på at desto flere velger å gjøre det på mitt verste. Så hvordan skal jeg våge å gi slipp på drømmen om perfeksjon når bivirkningen kan bli et liv i ensomhet?

Jeg er egentlig lei, dritt lei av å strekke meg etter et ideal som ikke eksisterer. For innerst inne vet jeg at det komplette menneske kun er et fantasifoster. Om jeg blir 50 kg, tar baklengssalto og er midtpunktet i enhver sosial setting, så gjør ikke det meg til den ultimate kjæreste, venn, søster eller datter. Desto mer frustrerende føles det når urealistiske forestillinger har et forsprang på fornuften. Kanskje er det håpet som holder meg tilbake, håpet om at det finnes en løsning som jeg målbevisst kan jobbe imot, det trygge som føles gjenkjennelig i mitt tankemønster. Kjære fornuft, kan du vær så snill å få opp farten?

 

Forrige helg kjørte jeg og Renate over fjellet til familien min hjemme i Aksdal. Det ga meg deilig påfyll med energi:)

Det var også duket for brudevisning på Frogner Hovedgård for en ukes tid siden:) Nydelige kjoler fra Agape <3



Heldige meg har også vært en deilig tur til Paris. Her med utsikt til Eiffeltårnet fra hagen ved Louvre.

Footballkamp og champis:) PSG - Marseille 2-0

Fantastiske Lenka, en ny favoritt :)




Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits