desember 2012

Home for Christmas <3

Så kom julen, og roen har senket seg over kropp og sjel. Det finnes ikke ord for hvor deilig det er å komme hjem til Aksdal. Etter en hektisk høst har det vært ekstra godt å kjenne på det å bare være. Jeg har ristet av meg stresset i kroppen, og nyter den varme stemningen som jeg bare finner akkurat hjemme hos mamma og pappa. Når jeg kjenner på tryggheten her hjemme blir jeg fristet til å gjemme meg her på udefinerbar tid. Her blir jeg tatt vare på og hverdagslige bekymringer viskes bort. I hvert fall for en liten stund. Det er deilig at livet kan ha en slik pause knapp, så kan jeg samle opp superkrefter til jeg er klar for å ta fatt på det nye året.

Nå sitter jeg med sommerfugler i magen å gleder meg til morgendagen. Jeg blir nok aldri helt voksen når det kommer til jul. Det er jo en slik en spennende dag fylt med forventninger og kjærlighet!

Ønsker alle en strålende vakker jul, virkelig pust inn og nyt denne magiske delen av året <3

Meg og Emma er begge klar for jul!

Slik så vi ut da vi dro ut for å levere julepressanger til mine herlige nevøer :)


Jeg var en skjønn tur til Bergen forrige helg, og forsynte meg grovt av deilige istapper opp mot Fløyen!

Besøkte beste Olav, og vi akte hele veien fra Fløyen og ned til sentrum!

Hopp og sprett med utsikt over Bergen by!

Pyntet og klar for Bergens natteliv:)




Når hjertet fryser til is

Det strammer rundt halsen, jeg har ikke sjans å slippe unna. Hadde det bare vært noe fysisk, som et par hender jeg kunne kjempe i mot, men jeg er fanget i et fast grep av min egen skjebne. Jeg prøver og ikke la panikken ta overhånd, kjemper meg til et par gisp med luft gjennom kvelertaket. Hodet leter febrilsk etter sikkerhetsordet, jeg må få puste. Kroppen forvandler seg sakte til bly; tung, kald og følelsesløs. Jeg blir liggende igjen som en klump av giftig metall på gulvet, ute av stand til å bevege meg. Kulden sprer seg i et rasende tempo, i siste etappe når den hjerte. Det røde, pumpende håpet forsvinner i iskaldt metall. 

Jeg lukker øynene, maner frem varmen jeg vet finnes et sted. Jeg henter frem superkreftene, når jeg først forvandles til metall må det i det minste komme med frynsegoder. I morgen står solen opp på ny, og dagen behøver ikke bli et speilbilde av den som har vært. Det er det faktisk jeg som avgjør.

 




 

 

Kjærlighet...

Det er kanskje det vakreste ordet jeg vet. Det følger med en slik overveldende varme og håp som får hjertet mitt til å synge. Jeg har alltid hatt tro på at den finnes, den store kjærligheten altså, at det er en person der ute som er lagd for akkurat meg. En person som jeg kan le med, gråte med, være så rar som bare jeg er, og bli elsket for det. En person som synes alle feilene mine er akkurat det som gjør meg unik. Og kanskje det aller viktigste, at jeg kan være meg, helt uten filter. Jeg har alltid vært fascinert av kjærligheten, det er liksom noe myteomspunnet og trolsk med denne vakre tilstanden. Når to mennesker møter hverandre og plutselig blir ett. Det er som å gå inn i en unisom transe hvor en svever over blomsterenger, flyter vektløst i verdensrommet og danser over rosa skyer. Plutselig åpnes et følelsesspekter en ikke engang visste eksisterte. Den er vakker, kjærligheten altså. Hjertet mitt har alltid stått på vidt gap, selv om det fordelaktig kunne vært satt litt på gløtt en gang i blant. Men for meg føles det riktig, noe annet ville vært en falsk utgave av meg selv. Det gjør at mennesker som er glad i meg gjerne bekymrer seg, de får et behov for å beskytte meg fra meg selv. Og jeg forstår det, havner en i fritt fall fra verdensrommet lander man sjelden mykt. Det er likevel et fall jeg er forberedt på å ta, faktisk heller en gang for mye enn at jeg ikke tok sjansen den gangen den rette banket på døren.

 

Det er bikkjekaldt i Oslo om dagen. Jeg ønsker meg en varmepute til jul.

Heldigvis kan jeg varme meg på herlige venner som beste Renate min <3

Meg i speilet. Om det skulle levne noen tvil.

Skjønneste Claire tok turen fra England til Oslo den siste uken. Stakkar jenta fikk virkelig følt på den norske vinterens vrede!

Elsker Taylor Swift. Få som så til de grader bruker kjærlighetslivet sitt i musikken. Her et sleivspark til John Mayer :P

 




Nå har jeg rukket og bli 29 år, og den dagen jeg ble kronet til Frøken Norge føles uendelig fjern, men likevel nær. Livet jeg lever i dag er nettopp et resultat av de valgene jeg tok den gang. Og jeg er takknemlig for hver eneste lærdom det har medbrakt seg. På denne bloggen kan du lese om hverdagens gleder og sorger, og følge meg i min kamp for å bli frigjort fra spisefortyrrelsens jerngrep

Instagram




 

 

bloglovin bloglovin
  • hits